Skjønnheten og uskylden

Katalogtekst, Martin Skauen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Det er en utbredt øvelse å be etablerte forfattere, musikere eller billedkunstnere velge seg ut en ung fremadstormende i samme bransje. Det gir seniorene en god anledning til å vise all verden at det gror i deres fotspor.

Men det kan ikke være det kunstneriske slektskapet som gjør at Inghild Karlsen har valgt seg Martin Skauen. Ulikheten dem imellom er påfallende. Noe som taler til begges fordel.

Martin Skauen tilhører - eller tilhørte - 2000-tallets unge kunstnergerilja. Kunstens indiebevegelse, eksponert på visningssteder med rare navn som de færreste galleritravere hadde hørt før, uten glansete kataloger og hvitvinsglass på stett, men med folksomme og livlige vernissager med lav gjennomsnittsalder. Formmessig har bevegelsens medlemmer lite til felles. Uttrykksmessig derimot! Det er masse temperament, følelse og søking mot det ekstreme og outrerte.

Det gjelder også Martin Skauen. Bildene hans beskriver et liv der alt tilsynelatende er gått i oppløsning. Normer, rammer, moral og grenser er borte. En ny middelalder har gjort sitt inntog.

Assosiasjonen til Bosch og Bruegel, som ofte blir trukket fram, er åpenbar. Men vi kunne like godt i samme slengen assosiert til den tyske entartete kunstneren Georg Grosz og hans beskrivelser av fattigdom og kaos under Weimarrepublikken og Første Verdenskrig. Og for den sakens skyld Grosz’s samtidige i Danmark, Storm P og hans absurde oppfinnelser.

Eller vi kunne nøyd oss med å si: Sånn er den tiden vi lever i. Folk er villige til å gjøre hva som helst for å komme på TV og/eller tjene noen slanter. Det fettsuges og opereres under full dekning 24 timer i døgnet. Det dates og sexes og intrigeres. Vi inviteres hele tiden inn i folks innerste gemakker og opplyses om ting vi ikke har noe med. Og enten det drepes småbarn i Gaza eller noen spør ydmykt om lov til å bære hijab; like heftig diskuteres det.

Det betyr ikke nødvendigvis at jeg synes sånne assosiasjoner er nytteløse, eller unødvendige, eller teite. Men de kan fort vise seg å bli stigmatiserende og dekke over hva kunstneren forsøker å meddele oss. 

-Jeg bruker disse ekstreme, voldelige, men også komiske scenene for å se om jeg kan trenge gjennom og finne noe bak, noen andre meninger også, har Martin Skauen sagt.

Han pretenderer m.a.o. ikke å ha funnet denne “andre” meningen, han går så å si ut av sitt eget verk og slutter seg til alle oss andre som heller ikke har funnet den.

Alle framhever det skjærende groteske, det dekadente, det voldsomme, det sjokkerende. 

Men slik middelalderens kaos befant seg innenfor et strengt hierarkisk system, slik er også Martins Skauens bilder preget av en påfallende orden. Midt oppi den kulturelle hjemløsheten og det groteske forfallet beholder menneskene en slags rank verdighet. De har pusset tennene og kjemmet håret. De er åpne og tillitsfulle og går til verket med et forpliktet alvor. De faller ikke for fristelsen til å skeie ut. Menneskene er nemlig avhengige av hverandre. Deres kropper og handlinger er nøye knyttet sammen i en ubrytelig kjede. 

Jeg vil med andre ord slå et slag for skjønnheten og uskylden i Martin Skauens bilder. De ligger der, rett under den tynne, gjennomsiktige overflaten.

Foto: Sylvia Kochanska/Kunstforum