onsdag 4. januar 2017

Tingleteren


Katalogtekst, Inghild Karlsen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009


Nullte etasje: Stein
Lillevolden
langflat på

fortauet, med et svartkledd
kne
i
ene øret

og asfalten
mot det andre - han lytter

Av og til ser Inghild Karlsen seg omkring hjemme, konstaterer at ingenting har skjedd på en stund og går ut for å se om det står bedre til andre steder.

Hun sjekker at hun har med seg det hun trenger, går ned trappene og ut i nullte etasje. Først det ene beinet. Så det andre. Hun skanner gatebildet. Beveger seg i det som ser ut som et mellomrom, et spenningsfelt mellom det nølende og det bestemte. Mellom stillstand og bevegelse. Mellom asfalten og et svartkledd kne. Hun lytter.

Hva lytter hun etter? Hva hører hun?

Skjønnheten og uskylden

Katalogtekst, Martin Skauen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Det er en utbredt øvelse å be etablerte forfattere, musikere eller billedkunstnere velge seg ut en ung fremadstormende i samme bransje. Det gir seniorene en god anledning til å vise all verden at det gror i deres fotspor.

Men det kan ikke være det kunstneriske slektskapet som gjør at Inghild Karlsen har valgt seg Martin Skauen. Ulikheten dem imellom er påfallende. Noe som taler til begges fordel.

Hva er det Kristin von Hirsch vet?

 
Tale til Kristin von Hirsch sin utstilling "Det jeg vet"
Galleri Storck, Oslo mars 2014

Vi som holder på med å skrive, lage bilder og filmer og sånn vet hva som venter oss dersom tittelen ikke på ett eller annet tidspunkt har poppet opp av seg selv. Litt sånn, hva skal barnet hete? Det kan være et helvete. Men det kan også minne om barneleken i sandkassa: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye ble det igjen.

La oss si det sånn at Kristin von Hirsch holdt på til hun satt igjen med ett eneste sandkorn. Som vi vet er det mye som kan rommes i et sånt. Hos Kristin, intet mindre enn ”Det jeg vet”.

Så hva er det Kristin von Hirsch vet?

Ja, det er vel det vi er her for å finne ut av…. For meg, i denne sammenhengen, var tittelen det enkleste. Den kom først, i samme øyeblikket som Kristin sa: Jeg tror jeg har funnet tittelen: ”Det jeg vet”. Og da sa jeg: Fint, da skriver jeg en tekst med tittelen: ”Hva er det Kristin von Hirsch vet?”

Det låt bra der og da. Men jeg angrer litt på at jeg helt frivillig tilbød meg å skrive en tekst med den tittelen. For svaret ligger jo i bildene, som henger her rundt oss. Og mer er det egentlig ikke å tilføye…….