søndag 4. januar 2015

Vi er alle Hamlet

Det Norske Teatret, Scene 2
Hamlet
av William Shakespeare


”Perez Øian skal vere knytt til Det Norske Teatret dei neste fire åra, så kvifor ikkje begynne med eit av verdslitteraturens hovudverk?” spør Det Norske Teatret i en programtekst til Hamlet.

Tja. Mange teatre vil vel mene at det å sette opp Hamlet knapt trenger noen begrunnelse. Stykket er så rikt på konfliktstoff at det bare er å lukke øynene og plukke fritt fra haugen. Det er plassert så å si midt i verdenshistorien. De universelle temaene, dilemmaene, rammene de er plassert innafor og språket peker bakover mot antikken og framover mot modernismen samtidig. Det inneholder alt man kan drømme om av svik, hevn, galskap, sex, religion, korrupsjon og død. Men kanskje nettopp derfor hadde ”kvifor” vært et mer interessant spørsmål?

Vi er alle Hamlet

Vi er alle Hamlet, ser ut til å være et regimessig utgangspunkt for Peer Perez Øian. Til tonene av Lucy Swanns syntetiske fanfare stiger ensemblet stille inn på scenen iført like lilla dresser à la sirkusstorband og masker som alle forestiller ansiktet til Hamlet – unntatt Hamlet selv, selvfølgelig.
Derfra kastes vi ut i en tornado av en forestilling som virvler opp et vell av maskespill, forvirring, komikk, raseri, desperasjon, teater i teatret, film i teatret i teatret, skulpturelle tablåer, et mer eller mindre helkontinuerlig illusjonsbrudd og så videre.

Mangfoldet er så… mangfoldig, at det forekommer meg mer eller mindre umulig å trekke fram ett element framfor alle de andre som kjennetegner denne forestillingen og som er dens bærende idé.

Det måtte i så fall være Marie Blokhus. Å følge hennes og rollefiguren Hamlets simultane kamp med det stoffet de begge er satt til å forvalte, er spennende nok i seg selv. Et sånt utgangspunkt tillater oss i så fall å gi slipp på betydningen av selve det narrative forløpet i historien. I stedet blir det mulig å se alt som skjer som en projisering av kampen som foregår i Hamlets indre. Fra stefar Claudius' formaning til gutten om å ta seg sammen og ikke sørge så ”obsternasig” og ”umandig” over sin døde far, til videosamtalen på Ophelia Bar med astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard som snakker med sedvanlig engasjement og begeistring om jordas kommende undergang, og om at vi alle sammen egentlig bare er en ansamling av stjernestøv.
 
Besatt
Blokhus er besatt av Hamlet, slik Hamlet er besatt av seg selv. Det er et eventyr å følge skuespillerens og rollefigurens, og dermed hele forestillingens, reise fra den litt usikre og brått ”følsomme” starten, gjennom hvordan han/hun i en hard kamp gradvis tar innersvingen på teksten, vinner over den og gjør den til sin. Hun jobber som en helt for å få denne tragiske helten, eller antihelten, i mål. Det blir i seg selv et spill i spillet, slik dette stykket fra før er preget av i fullt monn.

Blokhus er på hogget hele veien, med den gjennomgripende desperasjonen til en ungdom som aldri gir seg. Som, koste hva det vil, skal ha svar på hvilke mekanismer som styrer han selv og verden. Hun skinner hele veien gjennom, skrev jeg nå, men det blir for enkelt og banalt som beskrivelse av den intense kampen hun fører.

Dette gjør ikke de andres prestasjoner mindre. Alle er på plass i sine figurer, selv om ikke alle har like mye å spille på. Ikke bare spiller Frank Kjosås både Ofelia og Hamlets kompis Horatio på henholdsvis nordnorsk og vestlandsdialekt, han utfolder seg også som lydmaler med framifrå mikrofonteknikk, blant annet under den avgjørende fektescenen mellom Hamlet og Laertes. Mads Ousdal som den onde stefaren har en pondus og ro over spillet som gir scenisk balanse i forhold til de urolige ungdommene som virrer rundt på scenen. Vidar Magnussen som Polonius og diverse annet er en slags komisk ånden som går.

Premiereeffekten
Det er bare idioter som går på premieren, sier Lars Norén. Han har et poeng. Om det er premiereeffekten som gjør at første akt virker uferdig eller uforløst, er jeg usikker på. Den så til tider ut som en lang rekke ansatser til noe som ikke kom. Eller kanskje det nettopp skal være slik, i takt med forestillingens egendynamikk? For i annen akt, etter den ubetalelige filmscenen på bar med riksastrofysiker Ødegaard, falt alt på plass: de visuelle påfunnene, bruddene, de samtidige bevegelsene på scenen, timingen i replikkene.

Men spørsmålet er hva denne oppsetningen har å gi oss og si oss, utover dette og Blokhus' formidable gestaltning av en ungdom besatt av ubesvarte spørsmål, rettferdig harme og en desperat vilje til å finne den egentlige meningen bak det spillet og sviket som omgir ham.

Jeg tror svaret skal søkes i skuespillet selv. I teatret. Ved å spille ut det vi ellers ikke ser; ved å spille selve spillet, kan vi oppnå ny innsikt. Og det er i så fall i full overensstemmelse med en av dette stykkets opprinnelige hensikter.

Syntetisk musikk
Lucy Swann, som har lagd musikken og lyddesignet, blir i programmet kalt ”popartist”, hva nå det skal bety. Det ligger uansett en merkbart bevisst og konsekvent tankegang bak hennes arbeid med denne forestillingen. Det syntetiske lyddesignet fungerer som en dynamisk og effektiv med-og motspiller, ikke minst i veksling med Frank Kjosås' innsats med mikrofon, tunge og stemmebånd. Musikken er stor grad syntetisk produsert. En tone er en tone, og ikke noe mer. Det gir den en statisk, påtrengende, ja nesten umusikalsk karakter. Derfor kjennes det befriende når litt ekte pianolyd kommer ut av høyttalerne (selv om jeg ikke ser bort fra at den også er samplet).

Scenografien og skuespillernes påkledning er et kapittel for seg; totalt fristilt fra eventuelle krav til konsistens, bindinger til definerte tidsepoker og realisme. At skuespillerne med den største selvfølge går rundt med luer av hjernemasse, Jahn Teigen-aktige skjelettdrakter når de skal dø, hamletmasker foran ansiktet eller oppå hodet alt ettersom, er både frigjørende og påtrengende, komisk og uhyggeskapende.

Også teksten da: Edvard Hoems gjendiktning er så musikalsk og full av kraft at jeg for første gang på lenge ikke tenkte på den opphøyde, pompøse Bjørnstjerne Bjørnson da jeg så gjendikteren i foajeen etterpå.

______________


Omsetjing: Edvard Hoem
Med: Marie Blokhus, Hamlet. Mads Ousdal, Claudius. Ane Dahl Torp, Gjertrud. Frank Kjosås, Ofelia/Horatio. Vidar Magnussen, Polonius. Gard Skagestad, Laertes. Judy Nyambura Karanja, Gyldenstern. Kaia Varjord, Rosencrantz
Regissør: Peer Perez Øian. Scenograf og kostymedesignar: Hendrik Scheel. Komponist/lyddesignar: Lucy Swann. Lysdesignar: Torkel Skjærven. Dramaturg: Mari Moen. Inspisient: Emilia Daczkowska Wist. Sufflør: Gry Espenes. Maskør: Hege Ramstad. Rekvisitør: Vanja Riksfjord. Kostymekoordinator: Benedicte Folkman. Scenemeister: Fredrik Jansson. Lydteknikar: Igor Zamarajev. Lysmeister: Ole Randers


Scenekunst.no 13.10.14  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar