”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”

Fra antologien Scenekunsten og de unge, utgitt til Scenekunstbrukets 20 års-jubileum desember 2014

Høsten 2009 var jeg, i egenskap av nyansatt midlertidig redaktør for scenekunst.no, tilstede på Norsk Teaterlederforums årsmøte i Mo i Rana. Min oppgave var, på vegne av de som hadde ansatt meg, å overbevise de tilstedeværende teaterledere om at jeg var rett mann på rett plass. Nettstedet levde farlig og man visste ikke helt hva man skulle med det. Den mektigste av dem alle sammen, som heldigvis ikke kunne være tilstede i Mo i Rana, raslet med et forslag om å gjøre scenekunst.no om til et landsomfattende nettbasert billettutsalg.

Jeg gjorde hva jeg kunne, prøvde å få det til å se ut som om jeg hadde vært på vei mot akkurat denne jobben hele livet, påpekte nødvendigheten av at det fantes et redaksjonelt uavhengig, levende nettsted for norsk scenekunst og ikke minst fortalte jeg at en viktig ambisjon var å bidra til en revitalisering av anmelderiet. At teaterkritikken i det store og hele var i fullt forfall tror jeg det var generell enighet om, derfor regnet jeg med at budskapet ville gå hjem.

Hvorvidt det gjorde det er jeg fortsatt usikker på. I diskusjonen etterpå tok noen til orde for å gi blaffen i hele teaterkritikken, vi trenger den ikke uansett, mente han. Andre appellerte til kreativiteten og fantasien; disse teaterviterne er det ingen som skjønner noe av likevel og Shakespearetidsskriftet er det ingen som leser. Bedre da å gi ordet til noen ekte teaterelskere, som for eksempel Tor Erling Staff, mente de.

I baren før middagen var det mingling og aperitiff. En eldre regissør og avtroppende teatersjef, forsamlingens muntrasjonsråd og faste festtaler, slang da følgende salve i min retning: ”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”

Møter med Odin Teatret

Roberta Carreri på minnebenken over sin avdøde mann, Torgeir Vethal. Foto: Chris Erichsen

Da det ble klart at Odin Teatret ikke hadde noen framtid i Oslo, byen hvor gruppa ble stiftet i 1964, vokste det lynraskt fram et nettverk i Danmark som sto klart til å ta dem imot. Det er slikt stoff mirakler er laget av.

En mer materialistisk forklaring kan være at det i Danmark, i motsetning til i Norge, fantes en grobunn for kulturpolitikk. Det gjorde at folk dukket opp når det var bruk for dem: Sykepleiersken Inger Landsted, som hadde sett Odin Teatrets første forestilling Ornitofilene, tipset postmann og ordfører i Holstebro, Kaj K. Nielsen, som var ute etter å gi Holstebro en kulturprofil. Dramaturgilektoren Chr. Ludvigsen sørget for kanaler inn i både fagmiljøet og kulturdepartementet. Og da det begynte å brenne under beina på teatret i 1969 etter at Nordisk Kulturfond truet med å kutte støtten, stilte hele teateretablissementet opp til støttearrangement på Falkoner Centret i København. Resultatet ble en ny, kortfattet, nesten anonym tilføyelse i den danske teaterloven, som gikk igjennom uten debatt, kanskje fordi ingen helt forsto rekkevidden av den. Paragrafen var spesialtilpasset Odin Teatret og dreide seg om støtte til «eksperimenterende virksomhed inden for teateruddannelse og forskning».

Siden ble paragrafen moderert og etter hvert fjernet og tatt opp i andre paragrafer. Men teatret levde videre på det som syntes som en forståelse for det særegne prosjektet Odin Teatret; et internasjonalt laboratorium for scenekunst. 

Siste vers fra Odin Teatret?

- Etter 48 års samarbeid har utfordringen vært å unngå våre egne klisjeer, sier Eugenio Barba som kommer til Porsgrunn med «Det kroniske liv», Odin Teatrets «nest siste» forestilling.

Det er 12 år siden Odin Teatret var i Oslo sist, med forestillingen «Mythos». Men det var i nettopp Oslo denne myteomspunne teatergruppa ble til, visstnok i Odins gate vinteren 1964, som et produkt av institusjonell avvisning. Nationaltheatret ville ikke ansette den italienske offiserssønnen og sjømannen Eugenio Barba, og de andre medlemmene hadde alle søkt på Statens Teaterskole, uten å komme inn.

Den første forestillingen, «Ornitofilene», etter «Fugleelskerne» av Jens Bjørneboe, ble skapt i et trangt, fuktig bomberom. Resultatet var oppsiktsvekkende, men sikkert alt for fremmed for Oslo kommune som avslo en søknad om støtte. Til gjengjeld fantes det, i den lille jyske byen Holstebro, en visjonær borgermester som tilbød gruppa en stall og en støtte på 60.000 kroner det første året. I 1966 flyttet de inn i stallen og der har de vært siden, med store deler av verden som nedslagsfelt.

Målgruppekunst?

SHOWBOX 2014

Hvor ble målgruppen av, spurte Tora Optun her på scenekunst i sin omtale av fjorårets Showbox. Spørsmålet er relevant, sett i lys av at Showbox er en festival med forestillinger for barn og unge i skolealder. Arrangør er Scenekunstbruket, selve edderkoppen i det landsomfattende nettverket for scenekunst i Den kulturelle skolesekken (DKS).

Så vidt jeg kunne se var den for en stor del på plass i år, målgruppen altså - eller ”kidsa” som Scenekunstbrukets Ådne Sekkelsten kaller dem - selv om jeg også her overhørte noen uttrykk for ubehag over voksendominansen. Uten barn i salen forsvinner en viktig del av disse forestillingene.

Ordkonstruksjon
Selv har jeg problemer med den byråkratiske, dulgt ideologiske, ordkonstruksjonen ”målgruppe”. Egentlig tilhører den reklamespråket, men ble tatt opp i det offentlige vokabularet i takt med innføringen av New Public Management-tankegangen i politikken, det offentlige byråkratiet og kulturlivet. Et annet utslag av den samme tankegangen er forøvrig organisasjonen ”Norsk Publikumsutvikling”, en offentlig støttet forvalter av begrepet målgruppe, men i mine øyne uten noen synlig og forståelig eksistensbegrunnelse og berettigelse.

Jeg holder muligheten åpen for at det kan være min egen feil, men i motsetning til den faktiske eksistensen av NPU skjønner jeg i det minste poenget med målgrupper. Vi som har barn vet jo hvor stor forskjell det er på en fireåring og en åtteåring. Jeg er likevel overbevist om at betydningen av det er overdrevet og i stor grad et resultat av føringer forbundet med den store pengesekken som er knyttet til DKS. I mellomtiden ser jeg fram til Pia Maria Rolls nye forestilling i januar, Ses i min nästa pjäs, som tar for seg, nettopp, Norsk Publikumsutvikling.

I love the smell...

Black Box Teater
Apokalypse da! Med REBEKKA/HUY

Det var visst i tidligere tider at alt skjedde på ordentlig. Nå lever vi som kjent i en kvasiverden hvor den verste smerten er at det ikke gjør mer vondt. Denne spesielle formen for nostalgi har som særtrekk at vi lengter tilbake, eller bort, til noe vi ikke selv har opplevd. Fremmedgjøringen er med andre ord dobbel - minst. Men den er ikke av ny dato.

Men den blir – kanskje – mer og mer merkbar i takt med at alt liksom blir fjernere og nærere på en og samme tid. Industrisamfunnet er her, men vi ser det ikke. Men Skiens-gutten Bastian Vasquez ser vi, der han virrer rundt med maskinpistolen sin i et ørkenlandskap langt borte.

IS og Baader-Meinhof
Det er kanskje et sted i dette området noe av forklaringen skal søkes på at vanlige norske ungdommer fra for eksempel Verdal konverterer til islam og drar til Syria for å kjempe for IS. Eller for den saks skyld på at ungdom i 70-åra dro til Tyskland og forsøkte å få innpass i Baader-Meinhof-gruppa. Og ser vi nøyere etter, er det vel også dette James Dean-filmen Rebel without a cause fra 1955 handler om, hvor det dramatiske høydepunktet utgjøres av et bilrace mot et stup hvor det gjaldt å være sistemann til å kaste seg ut.

”Løsningen” på denne nummenheten kan med andre ord anta mange former. Noen velger mer eller mindre avanserte former for selvskading – noe som det redegjøres grundig for i åpningen av Apokalypse da!, den nye forestillingen til scenekunst-duoen Rebekka/Huy, en forestilling om ”den enorme avstanden som skiller meg fra deg, oss fra dem, nå fra da og framtid fra fortid”, som de skriver i forhåndsomtalen.

Med unntak av noen røykmaskiner er gulv og vegger på Black Box Teaters lille scene nakne. De fem, hverdagslig kledde, aktørene står og hilser publikum velkommen. Det er første søndag i advent, fjerde og siste forestilling og det kan se ut som alle vennene og familiemedlemmene har fulgt Lars Noréns råd om ikke å gå på premieren. Stemningen er lun og imøtekommende fra begge sider.

Menneskemengder i bevegelse

Tid for dans/Dansekunst i Grenland
Kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn
Trip en masse 

Med Inu Collective

Sju unge kvinner står oppstilt på scenen i kulturhuset i Porsgrunn. De bare står der, lenge, mens de første radene i salen sakte fylles opp. Svakt i bakgrunnen hører vi den rytmiske lyden av noe som kan være en industrimaskin, eller marsjerende skritt - eller et halvt hjerteslag kanskje.

Lyden blir sakte høyere. Og høyere. Danserne begynner å heve armene. Langsomt. Forsiktig…

Innrømmelse
Intermezzo/innrømmelse: Noe av det som i en årrekke holdt meg borte fra dansearenaene var det jeg opplevde som visuell støy fra scenen. De overdrevne, hysteriske og påtrengende bevegelsene som liksom skulle uttrykke noe villt og lidenskapelig. Punken hadde kommet. Det heftige maleriet også, og da skulle ikke danserne være noe dårligere. Men de hadde ikke dekning for det, syntes jeg. Det lå ingenting under. Bevegelsene sto i veien.

Tell don't show

Det Norske Teatret, Scene 3
Sensurert
av Kim Atle Hansen


En kunstner stiller ut en selvgående installasjon som har som innebygd mulighet at bøker som betyr mye for mange mennesker kan brenne opp - med mindre publikum griper inn og forhindrer det. Blant bøkene finner vi Bibelen, Ikeakatalogen og ikke minst: Koranen.

Dessverre ligger Koranen først i køen. Ingen griper inn og dermed er helvete løs.

Mange av oss, som har fulgt med på hurlumheiet rundt alt fra Muhammedkarikaturer til striden rundt Lars Vilks og Dan Park, vil antakelig med stor grad av presisjon kunne forutsi hva dette helvetet består av. Og det er det Kim Atle Hansen leker seg med i Sensurert.

Vital modenhet

Bærum Kulturhus
Handle with care
av og med Karstein Solli

Hva er kunsten å berøre sitt publikum? spør Karstein Solli i programteksten til forestillingen Handle with care, som ifølge den samme teksten ”undersøker den doble betydningen av berøring, som fysisk fenomen, samt i overført betydning.”

Å berøre sitt publikum, hva er det? Hvordan ”undersøker” man det? Finnes det noen annen formel enn å lage den beste kunsten du klarer å lage? Også håpe at noen tar den til seg og blir ”berørt”? Et fristende umiddelbart svar er dermed: Det finnes ikke noe slikt som ”kunsten å berøre sitt publikum”.
Men det finnes kunst. Og den bør helst berøre. Også når hensikten er at den ikke skal gjøre det. Og bare så det er klart med en gang: Handle with care, av og med Karstein Solli, ikke bare berørte meg, men rørte meg også. Rørte rundt i meg.

Voffer då, då?

Black Box Teater
Fotnote til Rødhette og Ulven
Vislie/Jonasson
13 – 16 november 2014

En gang jeg var dommer i en fotballkamp på lilleputt-nivå, på et sted med mye skog omkring, forsvant ballen ut av banen, noe den hadde det med. Samtlige spillere, også de som satt på benken, fulgte etter. Jeg ble, i min dommerverdighet, stående på banen og vente til de kom tilbake med ballen så kampen kunne fortsette. Men de kom ikke. Etter en stund gikk jeg inn i skogen. Der fant jeg dem alle sammen. Noen hadde fått øye på en forunderlig bille, andre klatret i trær, andre igjen lekte gjemsel mellom trærne osv. Ballen hadde de glemt å se etter. De hadde i det hele tatt glemt at de egentlig var midt inni en fotballkamp som det visstnok gjaldt å vinne.

Minnet kommer til meg mens jeg sitter og ser Fotnote til Rødhette og ulven av Camilla Vislie og Jimmie Jonasson på Black Box Teater.

En gang i tiden var jeg en lovende revyskuespiller

Foldalsk Sørgespil
torsdag 30. oktober kl. 20:00 i Sofienberggt 57b, 4 etg, siste dør
Harald Kolaas m/venner

”En gang i tiden var jeg en lovende revyskuespiller”, sier Harald Kolaas et stykke inn i sin nye forestilling Foldalsk sørgespill. Og tilføyer: ”Det burde jeg kanskje fortsatt med.”

Men på sett og vis gjør han nettopp det i den aktuelle forestillingen, hvor en rekke innslag om ”Harald Kolaas” sitt begredelige liv som kunstner passerer i revy. Kulminasjonen kommer når han, stående i bar overkropp i stua i sin vesle leilighet, framfører revyvisa Orker ikke det, i duett med originalen fra 1929, sunget av den legendariske norske revykongen Einar Rose.

Men hvem er nå egentlig Harald Kolaas?

Vår tids Jeppe

Black Box Teater
Visjonæren
av og med De Utvalgte

”Når en mann kneler, mister han en fjerdedel av sin høyde.” Det kan låte som et av Fantomets jungelordtak, men er blitt sagt av Leonardo da Vinci og var det eneste som i lang tid forelå av forhåndsinformasjon om De Utvalgtes nye forestilling Visjonæren.

Vi er alle Hamlet

Det Norske Teatret, Scene 2

Hamlet

av William Shakespeare

”Perez Øian skal vere knytt til Det Norske Teatret dei neste fire åra, så kvifor ikkje begynne med eit av verdslitteraturens hovudverk?” spør Det Norske Teatret i en programtekst til Hamlet.

Tja. Mange teatre vil vel mene at det å sette opp Hamlet knapt trenger noen begrunnelse. Stykket er så rikt på konfliktstoff at det bare er å lukke øynene og plukke fritt fra haugen. Det er plassert så å si midt i verdenshistorien. De universelle temaene, dilemmaene, rammene de er plassert innafor og språket peker bakover mot antikken og framover mot modernismen samtidig. Det inneholder alt man kan drømme om av svik, hevn, galskap, sex, religion, korrupsjon og død. Men kanskje nettopp derfor hadde ”kvifor” vært et mer interessant spørsmål?

Så fint å få prøvd sæ på livet

Black Box Teater
Jeg satt på en stein og så utover ”havet”
av og med Magnus Myhr

Magnus Myhr heter en ung mann fra ei lita trøndergrend ved navn Målsjøgrend i Klæbu kommune. Kombinasjonen av å vokse opp på et sånt sted og ikke være spesielt interessert i verken fotball, håndball, badminton eller ski, gir ikke veldig høye odds. Hvis det i tillegg viser seg at du er homofil, hjelper det ikke på.

En lignende historie hørte vi fra en annen av høstens kunstnere på Black Box Teater, danseren Øystein Johansen, som er vokst opp i Heidal øverst i Gudbrandsdalen.

Disney og Hedda Gabler
Men der slutter likheten mellom de to. For å billedlegge følelsen av isolasjon og annerledeshet, beveger Johansen seg ut i det ekstreme; til den perverse seriemorderen Jeffrey Dahmers univers. Magnus Myhr holder seg derimot til sin ungdoms mainstreamlandskap av Disney og DDE – og Hedda Gabler.

- Se for deg at vi bruker en syrisk regissør fordi det er trendy

Motus

Ibsenkonferansen 2014, Skien

Temaet for dag to av årets Ibsenkonferanse, "Klassikeren i en samtidig kontekst", er hakket lettere å absorbere enn fjorårets ”Theatre between literature and research: What are the relations between documentary and fiction?” Men tittelen var knapt synlig noe sted, ikke i konferanseprogrammet en gang, dette til tross for at den i år med uvanlig presisjon speilet det som faktisk foregikk: Igjen ble Teater Ibsen i Skien forvandlet til et spillevende internasjonalt verksted for utveksling av erfaringer om hvordan teaterkunsten generelt og Ibsens tekster spesielt kan relateres til samtidige hendelser. Og det er ikke hvilke som helst hendelser vi her snakker om: Da israeleren Omer Krieger avsluttet sitt foredrag om ”Performative practices in public space” med å vise et youtube-klipp fra sin tale ved en demonstrasjon mot bombingen av Gaza på Rabinplassen i Tel Aviv sist sommer, ga han samtidig et innblikk i en del av det politiske dagliglivet i Israel som vi ellers ufrivillig skånes for.

Hei på deg på Ullern

Nationaltheatret/Ibsenfestivalen
Et dukkehjem
av Henrik Ibsen

Spillested: Leiligheter i Oslo
Medvirkende: Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winther og Mads Sjøgård Pettersen.
Produsert av: Fix&Foxy i samarbeid med Nationaltheatret og Det Kongelige Teater i København
Regissører: Tue Biering og Jeppe Kristensen
Produsent: Søren Normann Hansen
Produksjonsassistent: Mette Bisgaard
Researcher: Magnus Bratten

- Intimteater er den nye trenden, sa den bunadkledde folkelige, forsøksvis nynorsktalende, radikaleren Kjetil Iversen, alias Harald Heide Steen jr., en gang på 70-tallet i sin berømte sketch om ”påtrengjande teater”, utført av en teatergruppe som oppsøkjer folk i heimane sine. Et av stykkene het ”Hei på deg på Vestli”, et annet var en femtimers versjon av Brand.

Opprinnelig er det vel den gamle borgerlige salongkulturen det her er snakk om. Men i nyere versjoner brukes leiligheten ofte som et alternativ med potensial både til å utforske nye kunstneriske uttrykk og til å få ned utgiftene. Jeg har sittet på gulvet i en liten leilighet i Porsgrunn og sett og hørt redaktør Ove Mellingen og dramatiker Gyrid Axe Øvsteng spise middag og småsnakke mens vertene, skuespillerne, så godt de kunne forsøkte å forgifte stemningen. En liten leilighet i en sterkt trafikkert gate i Gamlebyen i Oslo har i lang tid vært åsted for Trond Reinholdtsens ”operahus”, Den Norske Opra. I det kriserammete Spania har La casa de la portera, et teater i en liten leilighet i en bakgate i Madrids multikulturelle bydel Lavapies, enorm suksess. Der spilles det teater, for maks 25 tilskuere, hver eneste dag året gjennom, gjerne flere ganger om dagen.

Og nå altså Ibsenfestivalen.

En smak av forgjengelighet, undergang og Laterna Magica

Verdensteatret
Broen over gjørme
Henie Onstad Kunstsenter

Presentert av Ultimafestivalen, Henie Onstad Kunstsenter, Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Verdensteatret.

Av og med: Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune, Ali Djabbary, Martin Taxt, Benjamin Nelson, Elisabeth Gmeiner, Torgrim Torve, Espen Sommer Eide, Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad.

Hvordan skrive om Verdensteatret?

Hvordan skrive om noe som befinner seg i sitt helt eget rom, bortenfor sjangerbetegnelsene? Men som beveger seg omkring i dette rommet med den største selvfølge. Som ønsker deg velkommen inn i rommet med den samme selvfølgen og lar resten være opp til deg?

Nedenstående ordsammensetninger er ikke et svar på spørsmålet. Bare en konstatering av at resten er opp til deg.

Debatt med slagside

Den internasjonale Ibsenprisen er blitt spisset som en teaterpris, har jurymedlem Therese Bjørneboe fornøyd konstatert. Men hvor stor betydning har egentlig Peter Handkes forfatterskap for det internasjonale teaterlandskapet?

Dette spørsmålet har kommet i skyggen av en debatt som utelukkende har dreid seg om den rollen Handke spiller i etterdønningene av krigen på Balkan.

17. september innkalte Den norske Helsingforskomité, i samarbeid med Norsk PEN til det de kalte ”seminar”, under følgende tittel: Den internasjonale Ibsenprisen 2014 til Peter Handke – stilltiende aksept av aggressiv nasjonalisme?

Men spørsmålstegnet kunne de ha droppet. For dette var verken seminar eller debatt. Det nærmeste jeg kommer er 70-tallets AKP ml-møter i Studentersamfunnet, alternativt Pinsebevegelsens teltmøter i samme periode. Samtlige innledere og debattanter på møtet var enige, om alt. Møtet var bare en formalisering eller konfirmering av det som til nå stort sett har hatt preg av å være en kampanje mot prisutdelingen.

This is what I've learnt after twenty years of dance lessons

Dansens Hus/Ibsenfestivalen
Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Rotating Nora

Koreograf: Ingun Bjørnsgaard.
Komponist: Eivind Buene.
Dansere: Mattias Ekholm, Erik Rulin, Ida Wigdel, Matias Rønningen, Marta-Luiza Jankowska, Catharina Vehre Gresslien.
Scenograf: Thomas Björk
Lysdesign: Lutz Deppe
Lyddesign: Morten Pettersen
Dramaturg: Kai Johnsen
Kostymedesigner: Ane Aasheim
Produseres av: Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
Samproduksjon: Dansens Hus

Hva blir igjen når ordene er borte, spurte jeg i en tidligere anmeldelse. Et nærliggende svar er: Dans. Men når kompetente folk forteller meg at jeg burde anmelde dans, begynner jeg automatisk å se etter utveier. Jeg mumler kanskje noe om ydmykhet og lister meg bort på Black Box Teater hvor det ikke er så nøye med hva man kaller ting.

Men nylig hadde Torshovteatret premiere på En folkefiende, i en stumfilmteaterversjon, hvor mesteparten av replikkene var tatt bort. Omtrent samtidig arrangerte Demian Vitanza og Edy Poppy Acts without words på Dramatikkens Hus, et verksted med ”ambisjon om å utfordre dramatikernes scenespråk ved å frata dem deres mest sentrale verktøy: replikkene.”

Inviterende matrix-univers
Så når Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt, i forbindelse med Ibsenfestivalen, presenterer det som kalles en ”overmaling” av Et dukkehjem, med den dedikerte ord-og teatermannen Kai Johnsen som dramaturg, kjennes veien til det skumle stedet Dansens Hus plutselig ikke så lang. Og da kjennes det matrix-aktige universet som møter meg, med raden av flammer som skyter opp bak den lange bardisken og de Lara Croft-aktige svartkledde damene som vrimler rundt i publikumsarealet med sine øreplugger, trådløse mikrofoner og blinkende apparater i beltet, som en inkluderende og integrerende arena.

Det plagsomme barnet

Nationaltheatret/Ibsenfestivalen
Lille Eyolf av Henrik Ibsen
Amfiscenen

Pia Tjelta: Rita Allmers
Kåre Conradi: Alfred Allmers
Marte Engebrigtsen: Asta Allmers
Hermann Sabado: Borgheim
Andrine Sæther: Rottejomfruen

Sofia Jupither: Regissør
Erlend Birkeland: Scenograf
Magnus Mikaelsen: Lysdesigner
Ellen Dæhli Ystehede: Kostymedesign
Ruth Haraldsdottir Norvik: Maskør
Mari Vatne Kjeldstadli: Dramaturg

Faen, nok en forestilling med forsømte barn. I går Osvald og Regine i Gjengangere, i dag Lille Eyolf. Hva er det jeg har gitt meg ut på?

Men heldigvis: Forestillingene er så forskjellige som det går an. Og takket være Lille Eyolf har jeg fått bekreftet teorien om at en av mine favorittfilmer, Antichrist av Lars von Trier, bygger sin kjernehistorie på dette Ibsenstykket fra 1894. En gang falt den lille gutten ned fra stellebordet mens foreldrene Rita og Alfred hadde seg. Han ble skadet for livet, noe foreldrene så godt de kan forsøker å late som de kan leve med.

Lille Ødipus, hvor har du vært?

Ibsenfestivalen
Gjengangere
av Henrik Ibsen
Nationaltheatret, Malersalen

Liv Bernhoft Osa: Helene Alving
Sigurd Myhre: Oswald Alving
Bjørn Skagestad: Manders
Per Egil Aske: Engstrand
Hanne Skille Reitan: Regine Engstrand

Victoria H. Meirik: regi
Susanne Münzner: Scenografi og kostymer
Siv Järbyn: Maskør
Kristian Lykkeslet Strømskag: dramaturg

Vi er alle noens barn. Et faktum som skaffer mange av oss trøbbel livet gjennom. Og når tiden er inne får vi selv barn - og lar det gå utover dem.

”Historien gjentar seg”, sa Thukydid. ”Første gang som tragedie, annen gang som farse”, tilføyde Karl Marx. ”Det er ikke levende i oss; men det sitter i oss allikevel, og vi kan ikke bli det kvitt”, sier enkefru Alving i Gengangere. ”Lille Ødipus, hvor har du vært? Jeg har vært hos mammaen min”, sang Lasse Myrvold.

Midt på gulvet i Nationaltheatrets malersal står et hus, veggene er borte, bare reisverket står igjen. Publikum sitter langs veggene på alle fire sider, og får derigjennom innblikk i det som foregår på innsiden av huset. Der står og sitter enkefru Helene Alving, pastor Manders, snekker Engstrand og hushjelpen Regine Engstrand i stivnet positur, mens kunstnersønnen Osvald Alving kretser rundt huset, på vei hjem fra Paris.

Frigjort og nullstilt

Ibsenfestivalen
Torshovteatret/Nationaltheatret
En folkefiende av Henrik Ibsen

Petter Næss, regi
Eli Stålhand, koreografisk konsulent
Simon Revholt, musikalsk ansvarlig
Milja Salovaara, scenografi og kostymedesign
Eva Sharp, maskør
Njål Helge Mjøs, dramaturg
Torbjørn Ljunggren, video

Hvor langt og på hvor mange måter er det mulig å presse sitronen Henrik Ibsen, mannen som berettet så skarpt og poetisk om borgerskapets svikefulle liv og levnet på 1800-tallet?

I det uendelige, kan det se ut til. At han i sine dramaer totalt overså framveksten av arbeiderklassen og de store sosiale bevegelsene på 1800-tallet har imidlertid ikke forhindret at mange av stykkene hans er blitt tolket og brukt politisk. Dette gjelder ikke minst En folkefiende, ett av få Ibsen-stykker som beveger seg utover den eksklusive borgerlige intern-kampen og ut i samfunnet.

En smak av thriller

 Det Norske Teatret, Scene 2
Ingenting av meg
av Arne Lygre

Regissør:
Maria Kjærgaard-Sunesen. Scenograf og kostymedesignar: Mie Riis. Lysdesignar: Gyril Høgberg. Lyddesignar: Christopher Woxholtt. Dramaturg: Carl Morten Amundsen. Inspisient: Pål Pande-Rolfsen. Sufflør: Hans Kåre Sjøstrøm/Amund Sigurdssønn Karlsen. Maskør: Ingun Ihler Wagner. Rekvisitør: Helge Fykse. Scenemeister:
Kalle von Hirsch. Lysmeister: Ole Randers. Kostymekoordinator: Tove Svartsund

”Han vet hvordan han skal treffe der det gjør mest vondt”, skrev Le Mondes anmelder Brigitte Salimo om Arne Lygre i forbindelse med oppsetningen av Jeg forsvinner på Théatre de la Colline i Paris i oktober 2011.

Den beskrivelsen passer kanskje enda bedre på Ingenting av meg, som nå har hatt premiere på Det Norske Teatret.

Det hele utfolder seg i et scenografisk landskap av lys og skygge og speileffekter, som en projisering av tekstens mange lag. Og speileffekten gjør seg gjeldende allerede i det handlingsmessige rammeverket: Kvinnen ”Meg” (Gjertrud Jynge) forlater mann og barn til fordel for en yngre mann, ”Han” (Eivin Nilsen Salthe). En foreteelse som kanskje ikke er så uvanlig som man skulle tro. Likevel er det neppe kontroversielt å påstå at det vanligvis er motsatt, rent kjønnsmessig. Dramaet utspiller seg i kjølvannet av kvinnens oppbrudd og går inn i kaoset og smerten som følger av det. Men som i alle gode dramaer er den ytre handlingen bare et bakteppe for den ”egentlige” historien.

En aura av uskyld

Black Box Teater
The Dahmer syndrome
Av Øystein Johansen og M.H. Hallum
27 – 31 august 2014
Utøvere: Marius Mensink, Jurrien Remkes, Igor Vrebac, Erwin Dörr, Kajetan Uranitsch og Øystein Johansen. Regi: Øystein Johansen. Tekst: M. H. Hallum. Scenedesign: Breg Horemans. Dramaturg: Jonas Rutgeerts. Komponist: Hans Kristen Hyrve. Grafisk design: Erich Brauer. Lysdesign: Yuri Schreuders. Tekniker: Jasper Kop. Teknisk manager: Wouter Breepoel. Foto: Marius Mensink. Produksjonsmanager: Thomas Vandewalle/Lena Lansbergen. Co-produksjon: Black Box Teater, De School Van Gaasbeek, STUK arts center Leuven og The Brakke Grond Amsterdam.


Jeg kjenner noen som konsekvent nekter å på forhånd la seg informere om forestillinger hun skal se. Ingen anmeldelser, ingen programtekst, ingen omtaler. Jeg blir stadig mer fristet til å følge hennes eksempel.

Rett som det er kjennes det som informasjonen, i stedet for å åpne en kanal inn til det jeg ser, legger seg mellom meg og det som skjer på scenen. Det setter premissene og styrer tankene mine og blikket mitt. Som for eksempel: ”Jeg er opptatt av hva det er som får noen til å gjøre slike makabre ting som Jeffrey Dahmer, og for så vidt Breivik, har gjort.”

Det var regissør Øystein Johansen som sa det til homobladet Blikk i forkant av premieren på The Dahmer syndrome på Black Box Teater onsdag. ”For så vidt Breivik”. Hva betyr det? Er du opptatt av det, eller ikke? Hvilke konsekvenser får det i så fall for forestillingens innhold og vår opplevelse av den?

Kall det politisk. Eller ikke. Eller noe annet.

Goksøyr/Martens: It would be nice to do something inportant, something political

Takk til Anna Watson for den historiske gjennomgangen av begrepet ”politisk teater”, publisert da sommerens koking av hjerneceller allerede var i gang.

Og takk for nyanseringen av min (tabloide) oppfordring om å avskaffe begrepet over mot å definere det i stedet.

For det jeg har reagert på en stund er nettopp mangelen på definisjon, og mangelen på vilje til å konkretisere, kort sagt den ubevisste måten begrepet brukes på. Forestillinger, sette og usette, markedsføres som politisk teater, uten nærmere forklaring. Det tas altså for gitt at alle er enige om hva det betyr. Det er da spørsmålet øyeblikkelig dukker opp hos meg: Jamen, hva er det da som IKKE er politisk? Eksempler takk! Vær konkret! Men det er det få som vil være. Kanskje fordi det innebærer en risiko? I stedet plasker debattdeltakerne rundt i en ikke-definert, meningsløs abstraksjon ved navn politisk teater.

Subkulturell høykultur

NEI
Av Jörg-Michael Koerbl
Kulturhuset Hausmania 12- 14 juni
Trommer: Aaron Snyder (Eple). Resitasjon: Rex Joswig (Sort). Carola Lehmann (Regina). Sang: Margareth Kammerer (Korint). Produksjonsassistent: Ariane Sept (Dukke Korint). Sufflør: Silvia Koerbl (Einsteinauge). Regi: Tone Avenstroup (Frixibrixi). Musikk: Bernd Jestram. Scenografi: Worm Winther.

”Gjestespill fra Berlins subkultur” er merkevaren som kompaniet Neibanden brukte i sin markedsføring av forestillingen NEI som nylig spilte på kulturhuset Hausmania i Oslo.

Nå kan det diskuteres hva kultur og subkultur er i Berlin. I fjor sommer var jeg først på en hagefest i Prenzlauer Berg i det sentrale Øst-Berlin, et mer eller mindre såkalt gentrifisert område hvor subkulturen er blitt kultur. Deretter var jeg på støykonsert i et bortgjemt mørkt lokale i Neukölln lengre øst. Stedet hadde preg av noe hemmelig, illegalt. Men det var ikke verre enn at konserten var støttet av noe så offisiellt som EU.

Uansett: Naboen min på benken i bakgården på Hausmania hadde rett da han så seg omkring og utbrøt: - Nærmere Berlin i Oslo enn dette kommer vi ikke. Sånn var det for så vidt allerede før Neibanden inntok stedet. Men scenograf Worm Winther hadde satt et preg på det som gjorde autentisiteten enda mer… autentisk. Noen trebenker var plassert i en sirkel. Ting og tang som hørte til forestillingen var plassert rundt omkring i et organisk forhold til benkene og den spilleplassen som de omringet.

Spansk gullalder - midt i krisen

På en vegg over en svart dør, i et blokkområde i utkanten av Madrids bykjerne, rett ved en åtte felts motorvei, henger et skilt med påskriften ”draft.inn – space for risk in the performing arts”.

Her holder den til, en av de mange iherdige autonome kunstnerorganisasjonene som har poppet opp i det kriserammete Spania. Del av et mangfoldig og stadig voksende nettverk av initiativer som holder hjulene i gang i tider da bevilgningene sitter lengre inne enn noensinne. Her kan man jobbe. Her kan man knytte kontakter. Her kan man bli del av et miljø av individer som, kanskje mer enn noensinne siden Franco-diktaturets dager, trenger hverandres støtte.

José Manuel Mora og Ana Fernandez Valbuena har varslet foreningens medlemmer om at det blir besøk fra det norske Dramatikkens hus. Vin og snacks kommer på bordet mens folk renner inn. Lokalet fylles opp, lydnivået stiger, det mingles og prates -  og lyttes – intenst. Men det går først opp for oss etterpå at vi her møtte kremen av spanske samtidsdramatikere. Fra det unge prisbelønte talentet Paco Bezerra til veteranen Guillermo Heras, og ikke minst: José og Ana, som gjestet Dramatikkens Hus i mars med hvert sitt stykke.

Avskaff begrepet politisk teater!

Store deler av det norske scenekunstmiljøet ser for tiden ut til å være fiksert på begrepet politisk teater. Nå sist under Vårscenefesten i Tromsø, hvor det igjen ble gjort til gjenstand for debatt, referert på scenekunst.no her.

Men skal vi tro referatet var debattantene heller ikke denne gangen overens om hva begrepet innebærer. Som kjent er det en fordel å være enige om hva man diskuterer.

Jeg var en gang, før Murens fall, på turné i et østeuropeisk land hvor hele livet var gjennomsyret av såkalt politikk. Jeg var fascinert av deler av den kommunistiske estetikken og spurte vår guide om hvor jeg kunne kjøpe politiske plakater. Da så hun rart på meg en stund før hun svarte: ”Vi har ikke politiske plakater i vårt land”.

Alt teater er politisk
Den palestinske scenekunstneren Abo AlHejas mener på sin side, ifølge referenten Jenny Maria Svensson, at alt teater er politisk. Ja, i et land hvor det å i det hele tatt stable en forestilling på beina er en bragd blir bare det å spille teater i seg selv en politisk handling!

I lys av dette mener jeg at det norske ropet etter politisk teater blir påfallende upolitisk. Istedet får det preg av et mer eller mindre psykologisk betinget behov for at det man holder på med skal ha mening. Dersom dette er riktig er det fristende å be folk se seg om etter noe annet å holde på med – for eksempel politikk. Det trengs nemlig! På det mye omtalte 70-tallet hadde engasjerte kunstnere i det minste en bevegelse og en allestedsnærværende tidsånd å forholde seg til. I dag er det så lite av det at noen scenekunstnere har sett seg nødt til å stifte sin egen bevegelse CAN (Concerned Artists Norway).

Den kalde krigen revisited

 


«Og jeg må bare tilstå at også jeg måtte bli nesten halvparten så gammel som deg før jeg helt forsto – at når du var sint, kompromissløs, utålmodig, ja rasende, så var det fordi du under den kalde krigen så klarere enn noen annen at man kompromisser ikke med demokratiet!»

Ordene er tidligere statsminister og påtroppende NATO-sjef Jens Stoltenbergs og ble uttalt ved feiringen av Haakon Lies 100-årsdag i 2005, kort tid før Stoltenberg stilte seg i spissen for den rødgrønne regjeringa.

Kompromissløshet, utålmodighet og raseri: Det hviler en eim av stolthet og heltemot over Stoltenbergs oppramsing av verdifulle egenskaper i kampen for det norske demokratiet. Men det han viste til, og ikke trengte å nevne, fordi alle som hørte på, kjente til dem, var Haakon Lies metoder i kampen mot kommunistene og alt som på en eller annen måte befant seg eller hadde potensial til å befinne seg i nærheten av dem: Overvåking, politisk forfølgelse, trakassering, utfrysing, yrkesforbud.
Det mest oppsiktsvekkende ved uttalelsen er dermed, så vidt jeg kan se, at den ikke har vekket mer oppsikt. For det Stoltenberg her sier, er jo intet mindre enn at det er legitimt å bygge et demokrati, som jo i seg selv er et kompromiss, på forfølgelse av annerledes tenkende!

Der Einar Gerhardsen, gjennom sin Kråkerøytale, var den åndelige inspiratoren, var Arbeiderpartiets mektige generalsekretær, Haakon Lie, selve eksekutøren av den kalde krigen i Norge. Kråkerøytalen ble holdt i 1948 etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, og er blant annet blitt kjent for følgende utsagn: ”Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer”.

Radioversjon
Talen var blant aktstykkene i Lene Bergs iscenesatte Høring om politisk overvåking i Norge under og etter den kalde krigen, som fant sted i Nasjonalmuseets møterom i 8. etasje i Kristian Augusts gate nylig. Men dessverre ble ikke den originale talen tatt opp. Utdraget kom her i en modifisert radioversjon, framført mange år seinere med Gerhardsens karakteristiske milde, landsfaderlige stemme, basert på notater og beregnet på NRKs arkiv.

Eg har ei elv inni meg og ho fløymer over!

Foto: Kristin von Hirsch

Stemmer fra sør
Dramatikkens hus

Februar/mars 2014

”Eg har ei elv inni meg og ho fløymer over! Ho er ikkje som Nilen som tok imot Moses. Nei. Ho fløymer over med harmen til ein storflaum, ho tek dyden på veggrensene for å rive opp jorda og brøyte seg veg inn i hennar inste”.

Slik kan det låte når en latina legger ord i munnen på en skuespiller, i dette tilfellet rollefiguren ”Jenta frå gløymsla” i Ana Fernández Valbuenas stykke Mery Monark. I José Manuel Moras stykke Sjelen min et annet sted inkluderer rollegalleriet et sted mellom ti og hundre syke hunder, ”Teaterteknikerne kan ta seg av dem i løpet av forestillingen”, bemerker dramatikeren innledningsvis i manuset.

I en tid da ”troverdighet” i norsk TV-dramatikk diskuteres overalt på sosiale medier (”Ville de sagt noe sånt i virkeligheten?”) kan det være på sin plass å bli presentert for litt ekte troverdighet på latinsk.

Mens vi venter på Ole Ivars

Torshovteatret / Nationaltheatret
En får væra som en er

Hanne Tømta, regi
Simon Revholt, musikalsk ansvarlig
Milja Salovaara, scenografi og kostymer
Hilde Sol Erdal, koreografi
Ruth Haraldsdottir Norvik, maske
Njål Helge Mjøs, dramaturg

Med
Lena Kristin Ellingsen: Stella
Bernhard Arnø: Willy
Henriette Steenstrup: Line
Christian Skolmen: Per
Simon Revholt: Kapellmester/keyboards

Dansebandkulturens gallionsfigurer har inntatt hovedstaden. Til premieren kom de trillende etter alle kunstens regler i en bandbuss full av fans. Utenfor Soria Moria tok Torshovkorpset, hvor de fleste medlemmene har Downs syndrom, imot Ole Ivars. Det var lagt til rette for seier på bortebane. Og det ble det.

Skuespillerne som for tiden regjerer på Torshovteatret, hadde ikke noe spesielt forhold til Ole Ivars fra før. I intervjuer før premieren har de fortalt at de oppdaget på nettet at bandet i år feirer sitt 50-årsjubileum. Som en sosialantropologisk ekspedisjon dro de på dansecruise på Kielferga med Ole Ivars. Og endte henført opp på dansegulvet selv.

Hvem er de gale?

Black Box Teater
Reality Box
Ning/Ignas Krunglevicius

Regi/musikk: NING - Erik Dæhlin, Tora Ferner Lange, Amund Sjølie Sveen.
Konsept/musikk: Ignas Krunglevicius.
Scenografi: Dagny Drage Kleiva. Lysdesign: Ida Andersson.
Dramaturg: Oda Rador.
Støttet av: Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere og Fond for lyd og bilde.

”Improvisert og eksperimentell musikk og avantgardejazz - kort sagt nesten alle former for musikk som du ikke finner på Platekompaniet”.

Slik oppsummerer Didrik Søderlind i en 12 år gammel artikkel på Ballade.no, med god hjelp av nåværende Scenekunst-redaktør Hild Borchgrevink, sånn cirka hva begrepet samtidsmusikk dekker. På spørsmålet om hvorfor det høres ut som et ekorn som kjøres gjennom en hurtigmikser, svarer han at det faktisk kan være fordi ”komponisten har skrevet et stykke der ekorn og hurtigmiksere brukes som instrumenter”.

Han føyer blant annet til at et relevant samtidsmusikkplagg er ”den hullete t-skjorta”. Og ”med pistrete skjegg og merkelig kroppsholdning oppnår du en gjennomført samtidsmusikk-effekt”.

Rytmisk og tonal
Selv har jeg brukt store deler av livet på å spille en type musikk som var rytmisk, stort sett tonal og som stilte strenge krav til en påkledning hvor t-skjortene gjerne kunne være hullete, men bare som en del av en større uttenkt estetisk helhet. Det kunne derfor umulig betegnes som samtidsmusikk.

Når det jeg var med og spilte likevel nådde gjennom til opptil flere både daværende og kommende såkalte samtidsmusikere og komponister, kan det kanskje ha sammenheng med at det til tider - frivillig eller ufrivillig, det visste vi aldri helt - låt som et ekorn som ble kjørt gjennom en hurtigmikser. Eller som dansebandmusiker Steinar Fjeld sa i et intervju: ”Som en kasse kaniner”.

For mye hode og for lite kropp; det er det jeg, til tross for en sympatiserende grunnholdning, har tolket som en av årsakene til at jeg ofte har falt av lasset når det gjelder såkalt samtidsmusikk. For mye nerderi, fiksfakseri og for lite feeling.

Likevel har jeg både sett og hørt nok eksempler som ikke nødvendigvis måtte innom venstre hjernehalvdel før jeg kunne ”forstå” det, til ikke å ha gitt opp.

Optimisme og bange anelser
Det var derfor med både optimisme og bange anelser jeg dro til Black Box Teater for å se og høre Reality Box med NING, som også her tituleres som samtidsmusikkensemble, i samarbeid med komponisten og videokunstneren Ignas Krunglevicius.

Om teater og ideologi

Kritiker Chris Erichsen og Minerva-medredaktør Kristian Meisingset debatterte teater og nasjonalisme på Nationaltheatret mandag 3. mars 2014 etter den fellesnordiske forestillingen Nasjonalismens apostler. Her er opptak av debatten, som var ledet av teaterviter og kritiker Ine Therese Berg.

Fortellerteater i sin reneste, mest autentiske form

0+0=4
Scene 3, Det Norske Teatret 
Av Thomas Bye og Aslak Moe
Med Thomas Bye. Regi: Aslak Moe
Produsert ved Sogn og Fjordane Teater

Når jeg føler meg riktig
ensom
går jeg til byen
og lar min skygge
smelte sammen
med andre
ensomme
skygger.

(fra Fredrik Fasting Torgersen: Hvis himmelen. Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet. SpreDet forlag 2013)

Rett som det er ser jeg Fredrik Fasting Torgersen lufte bikkja i nabolaget der jeg bor. Av og til ser jeg han sitte ved et vindusbord inne på hjørnepuben på Galgeberg over en halvvliter når jeg passerer forbi. Hver gang er det noe inni meg som stopper opp et lite øyeblikk. Jeg er vokst opp med den mannen. Han har vært med og definere min grunnholdning og mitt syn på det norske samfunnet.

Foto: Johannes Granseth

Bokseren og poeten Torgersen fra Lille Tøyen på Oslos østkant ble i 1958 dømt til livstid for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen – men har alltid hevdet sin uskyld. I allianse med bl.a. Jens Bjørneboe sto han på 70-tallet opp mot en ugjennomtrengelig overmakt, representert av blant andre den sinte hauken i norsk krimjournalistikk, VGs Michael Grundt Spang, og ikke minst skrekkøglen personlig: Riksadvokat Lauritz Jensen Dorenfeldt, han som avsluttet rettssaken mot Torgersen med de berømte ordene: «Denne mannen må aldri mer slippes løs på samfunnet!». Menn som Dorenfeldt hadde ikke bare makt til å avgjøre hva som var sant eller ikke. De oppførte seg også som om de hadde det.

Kollektiv nevrose
Etter hvert har Torgersen-saken antatt karakter av en kollektiv nevrose. Mannen, som i år fyller 80, gir seg aldri, og det gjør heller ikke hans støttespillere, men heller ikke det juridiske maktapparatet. Han har støtte fra et stadig voksende miljø av tunge jurister. Igjen og igjen er begjæringer om gjenopptakelse blitt avvist, til tross for en overveldende mengde bevis som støtter saken hans. Men systemet er urokkelig og pottetett, det synes å ha alt å tape på å åpne saken på nytt. Mannen er skyldig fordi han er skyldig. Ja, til og med poesiens hans er skyldig: I retten ble det brukt mot ham at diktene hans var "uten rim og rytme".

Torgersen-saken er dessverre ikke unik. Den føyer seg til lista over en rekke grove eksempler på statsautoriserte overgrep, som også blant annet inkluderer Liland-saken fra Fredrikstad - øksemordene i Lille Helvete - og saken mot Fritz Moen i Trondheim, som bl.a. ble dokumentert i teaterstykket Jeg var Fritz Moen.

Hva skjedde med teksten?

Akershus Teater
Nasjonen 
Skuespillere: Egil Hegerberg (Bare Egil), Jan Sælid, Trond Høvik, Anne Krigsvoll, Hanne Gjerstad Henrichsen, Olav Waastad, Hanne-Marte Sørlie - Manus: Kim Atle Hansen - Regi: Bo Anders Sundstedt - Komponist og fortellertekster: Egil Hegerberg - Scenografi/kostymer: Gjermund Andresen - Lysdesigner: Paul Vidar Ramon Sævarang - Lyddesign: Geirmund Simonsen og Raymond Enoksen - Sufflør: Robin Eriksen - Musikkvideo: L-P Lorentz - Rekvisitter: Gøril Rostad - Maske: June Paalgard - Inspisient: Stine Bakken - Produsent: Sandra Sandbye

Akershus Teater er et av få teatre som rendyrker prosjektteatermodellen. Med en pengesekk, fem ansatte og en teatersjef, Bo Anders Sundstedt, med et bevisst og visjonært forhold til hvordan han skal bruke ressursene, er det grunn til å vente seg mye av det.

Da jeg intervjuet ham for snart ett år siden trakk han spesielt fram det forestående samarbeidet med det uavhengige scenekunstkollektivet Soria Laboratoria som noe han forventet seg mye av. Det gjaldt ikke minst 2014-satsingen Nasjonen, med Kim Atle Hansen som dramatiker og Morten Joachim som regissør, to spennende figurer som det oser både faglig soliditet og kreativ uforutsigbarhet av.

Fra Joachim til Sundstedt
Men noe må ha skjedd på veien, og det må ha skjedd ganske nylig, for i den aktuelle forestillingen er regissør Morten Joachim byttet ut med Sundstedt selv. Sånt skjer hele tiden i både film- og teaterbransjen og må ikke nødvendigvis bety at det er krise. Ofte kan det til og med bety en kjærkommen kunstnerisk avklaring som gir hele prosjektet en ny giv. Men så enkelt er det nok ikke i dette tilfellet, uten at jeg av den grunnen skal spekulere i hva som har skjedd.

Fra kommentarfelt til terrorcelle

Nationaltheatret
Demoner 2014
av Geir Gulliksen, over Fjodor Dostojevskijs De besatte
Runar Hodne, regi - Serge von Arx, scenografi - Nina von Arx, kostymer Andreas Fuchs, lysdesign - Ulver, musikk - Ruth Haraldsdottir Norvik, maske - Cecilia Õlveczky, dramaturg - Kristian Lykkeslet Strømskag, dramaturg
Skuespillere: Pål Sverre Hagen: Stavrogin -Ole Johan Skjelbred: Pjotr - Nils Ole Oftebro: Stefan - Gisken Armand: Varvara - Henrik Rafaelsen: Sjatov - Morten Espeland: Kirillov - Mariann Hole: Liza - Birgitte Larsen: Darja - Nader Khademi: Malik - Hanne Skille Reitan: Marie

”Om gud er død, er alt tillatt”. Påstanden dannet basis for det meste av det Fjodor Dostojevskij skrev. Ikke minst De besatte, som Geir Gulliksen i Demoner 2014 har omskrevet til en fortelling om Norge i 2014. Her har de sinte, bitre unge mennene revet seg løs fra den ensomme tilværelsen i nettavisenes kommentarfelt og funnet sammen i en terrorcelle. Gud er i dette tilfellet ”Kjærlighet. Ekteskap. Kjønnsroller. Skole”, slik en av de unge mennene, Sjatov, spilt av Henrik Rafaelsen, formulerer det.

- Kristendommen er vasket vekk og arkitekturen er maltraktert. Finnes det noe som helst som har fått stå urørt etter dere? Alt har dere kastet om på, som om mennesker kunne skapes fra grunnen av, som om ingenting fikk være naturlig, skriker han ut mot Varvara og Stefan, som her representerer den patetiske, politisk korrekte, svikefulle foreldregenerasjonen.

«Så det var takket være teatret at du ikke ble selvmordsbomber, Henning?»

London Calling, The Clash.
Foto: Pennie Smith

Kommentar:
Ossavy/Kolbenstvedt: Still in silence
Black Box Teater Januar/Februar 2014



Sommeren 1979 bodde jeg og bandkompis Sverre Knudsen et par måneder i et okkupert hus fullt av punkere i Brixton i Sørvest-London. Dette var ved Thatcher-æraens begynnelse, og det må kalles et understatement å hevde at stemningen var preget av det. Om natta lå punkerne og sov med øynene åpne, med klær og sko på og balltreet i hånda i påvente av skinheads som hele tida truet med å komme og ta dem. Rett på den andre siden av Railton Road, eller The Frontline som den også kaltes, lå den svarte ghettoen hvor hverdagen var preget av politirazziaer, tilfeldige kontroller, opptøyer og vold. En gang våget jeg meg inn dit men hadde ikke kommet langt da jeg skjønte det var best å pelle meg ut igjen. Du begynner ikke å diskutere med noen som er overbevist om at du, blond og blåøyd, er ute og spionerer på vegne av nazipartiet National Front, spesiellt ikke når det er 20 av dem og de står i en halvsirkel og ser truende på deg. Noen dager seinere ble jeg for øvrig omringet av en gjeng med skinheads som hadde lagt merke til min ”Rock against racism”-t-skjorte. Dem var det heller ingen vits i å diskutere med, der de sto og dyttet meg mellom seg mens de gjorde nazihilsen. Det var så vidt jeg kom meg unna før det ble virkelig alvor.

Det hører med til historien at Sverre og jeg var tilstede en dag i Pimlico Studio da The Clash holdt på å øve inn det som skulle bli albumet London Calling. Storøyde og tause satt vi og så på hvordan disse levende legendene gjorde det. Noe av det som gjorde mest inntrykk var at bassist Paul Simonon hadde store vansker med å stokke fingrene på en av låtene, og måtte få hjelp av gitarist Mick Jones. London Calling er en LP full av legendariske låter. En av dem var The Guns of Brixton, Paul Simonons debut som låtskriver.

I limbo mellom kropp og tekst

Det Norske Teatret
Dei ugudelege 
Av Asklepios Hane
I rollene:
Marie Blokhus, Sigurd Myhre, Ingeborg S. Raustøl, Marius Næss, Herman Bernhoft
Regissør: Caroline McSweeney
Scenograf og kostymedesignar: Even Børsum, Koreograf: Stian Danielsen, Lysdesignar: Kaja Glenne Lund, Lyddesignar: Vibeke Blydt-Hansen, Tekst og musikk:
Asklepios Hane

"Gud er død, Marx er død, og jeg føler meg ikke særlig bra selv heller." Sitatet, som visstnok skal stamme fra Woody Allen, var en favoritt blant desillusjonerte venstrister mot slutten av 70-tallet og dannet vel sånn sett en slags overgangsfanfare til det glade, postmoderne 80-tallet. Men Guds død – eller fravær – har selvfølgelig vært et tema så lenge Gud har eksistert i menneskenes forestillingsverden.

Nå danner temaet bakgrunn for forestillingen Dei ugudelege på Det Norske Teatret, skapt av det frittstående kompaniet Asklepios Hane. Gruppa er sprunget ut av avgangsklassen på Teaterhøgskolen i 2010 og består i dag av skuespillere som hovedsakelig er knyttet, løst og fast, til Det Norske Teatret. ”Slik Asklepios, guden for medisin, blei skoren ut av moras mage, vil vi opne lukka rom, og utfordre tankane hos oss sjølve og publikummet vårt; ein livsnødvendig medisin for det reflekterte mennesket”, låter gruppas programerklæring. De debuterte på Norsk Dramatikkfestival i 2011 med Du er Knut, om rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deportasjonene av norske jøder i 1942. For forestillingen ble kompaniet belønnet med Torshovteatrets venners pris.

Sorgbearbeiding
I Dei ugudelege vandrer fiskeren Jon rundt i verden bærende på urnen med sin druknede sønns aske, på leting etter en måte å bearbeide sorgen på. Han har forlatt sin tidligere tilværelse hvor systemet ikke hadde tid og plass til sorg og det å finne mening i et menneskes død. Nå famler han seg fram, ute av stand til å gi slipp, og møter en rekke underlige figurer på sin vei. Det er en slags skjebnereise i klassisk – eller antikk om man vil – stil. Helten drar ut i verden med et dilemma i bagasjen. På sin vei møter han ulike menneskelige og guddommelige arketyper som skal peke ut retningen videre, i dette tilfellet: Mannen som grev, den sjølvutnemnde vegvisaren, dei månesjuke optimistane og den syngjande tempelbyggaren. Høyt hevet over det hele er gudene (eller ”koret”) som kommenterer og styrer begivenhetene, her i skikkelse av de ansatte på musikkbaren The Blue Oyster Club, som bidrar med sanger underveis.

It´s all over now, baby blue

Visning
Nationaltheatret
Urpremiere 23. januar i Malersalen
Regi: Jon Tombre
Skuespillere: Liv Bernhoft Osa, Julie, Anders Mordal, Mikael, Magnus Myhr, Fredrik, Per Christian Ellefsen, gallerist
Lawrence Malstaf: Scenografi, Hågen Rørmark: Komponist , Greta Bremseth: Maskør, Njål Helge Mjøs: Dramaturg
  
”De svarte aldri, Hr. teatersjef? Hvorfor kunne de ikke ha spandert et lite brevkort med pålydende tekst: Uønsket, uinteressant, talentløs med videre…” (Fra prologen til hørespillet Måkespisere av Cecilie Løveid).

Det har skjedd meg flere ganger at jeg har åpnet en bok av Cecilie Løveid, lest noen linjer for så å klappe den igjen og legge den til side til en annen gang. Ikke fordi jeg syntes den var dårlig skrevet, tvert imot. Ikke fordi jeg syntes den var irrelevant, tvert imot. Ikke fordi teksten bød meg imot, igjen tvert imot.

Det er bare at det blir for mye for meg. Det er noe med språket hennes. Det er liksom fylt opp. Jeg må være godt forberedt. Ha ryddet plass inni meg for at det skal bli plass til meg der inne, i språket hennes. Kanskje det har noe å gjøre med ”den særegne klangen av knust språk”, som hun skriver i Alltid skyer over Askøy. Noe med det enorme registeret hun klarer å presse inn i språket; fra det helt gjennomsiktige og skjøre til det rå og ekspressive, i en og samme poetiske munnfull.

Jeg vet ikke om andre har det på samme måten og om det er noe av grunnen til at stykkene hennes er blitt lite spilt. I så fall er det uttrykk for en utilgivelig åndelig latskap. Noe i stil med at man aldri fant plass til Arne Ekelands monumentalmalerier i offentlige bygninger, rett og slett fordi de ble for sterke. Eller er det fordi, som litteraturviteren Wenche Larsen skriver, at ”Norge har kanskje ikke regissører som matcher Løveids skuespill.” På samme måte som at det ikke fantes juryer som matchet Arne Ekelands kunst. Forøvrig synes alle å være enige om at selv om hun skriver om kvinner og de fleste regissører er menn, er dette for banalt som årsak til at stykkene hennes sjelden blir satt opp.

Utdaterte?
Som kjent ble Løveid også utelatt fra Dramatikkens hus' og Morgenbladets dramakanon, dette til tross for at hun, i følge jurymedlem Kai Johnsen, var den eneste på 80-tallet ”som holdt på”. Jurymedlem Tom Remlov begrunnet blant annet utelatelsen med at hun «ikke oppfylte de samlede kriteriene». Men han gikk også langt i retning av å avskrive stykkene hennes som utdaterte.

Denne bakgrunnen er en av årsakene til at jeg gruet meg, mer enn vanlig, til å se Visning på Nationaltheatret. Ikke fordi jeg trodde det skulle framstå som utdatert, men av redsel for at regissøren og ensemblet ikke skulle vise seg modne for oppgaven og lande på et eller annet trygt, gjennomsnitlig og middelmådig konsept. Noe de ikke kunne tas på. En svak firer, liksom.

Men det gjorde de ikke.

Operaen er død, leve Opraen?

 

Narscissus
Av Trond Reinholdtsen
På Den Norske Opra, Oslogate 7

Narscissus: Trond Reinholdtsen, Chairman Mao: Snorre Hvamen, Mephisto: Kai Johnsen, Nemesis: Ragna Solbergnes, Georg Wilhelm Friedrich Hegel: Amund Sjølie Sveen, Julius Caesar: Erik Dæhlin, L'Albatros: Christina Lindgren, Echo: Unknown
Several extras appear as themselves

Hele Opraprosjektet er grundig dokumentert på http://www.thenorwegianopra.no/

Mot slutten av Narscissus, etter at alt hadde rast sammen og de gjennomsvette, utslitte aktørene subbet rundt i en grøt av champagnemarinert høy, jord, popkorn, ølbokser, masker og scenetepper i oppløsning og mye mer kom det, ut av høyttalerne, en dyp røst som erklærte: ”Nå er det bare teorien som kan redde oss”. Hvorpå mengder av krøllete, blanke A4-ark ble blåst utover publikum.

Slik ble de få det var plass til i Trond Reinholdtsens leilighet i Gamlebyen i Oslo vitne til Den Norske Opras (midlertidige?) død.

Rå, poetisk realisme

Fem årstider
Av Maria Tryti Vennerød
Det norske Teatret
I samarbeid med Dramatikkens Hus
I rollene: Jo Bleiklie Devik, Ingunn B. Øyen, Heidi Gjermundsen Broch
Regissør: Maren E. Bjørseth
Dramaturg: Ola E. Bø
Prosjektleiar frå Dramatikkens hus:
Marit Eggen

”Drivkrafta bak prosjektet er ønsket mitt om å forhalda meg aktivt til samtida”.

En enkel, renskåren begrunnelse som det oser anstendighet av. Men anstendigheten ligger først og fremst i forpliktelsen, i at Maria Tryti Vennerød gjør noe med det. I dette tilfellet gjennom prosjektet Fem årstider; en poetisk/dramatisk blogg som har pågått gjennom hele året, med stuntprega iscenesettelser underveis, på Youngtorget og i Botanisk Hage i Oslo, på Sola flyplass i Stavanger og sist mellom handlevognene på Nordbysentret på Svinesund. En integrert del av prosjektet har også vært illustrerte publiseringer av tekstutdrag i Klassekampen. Og nå har prosjektet fått sin oppsummering på Det Norske Teatret.

Brødkjører
På 70-tallet ble medisinerstudent Mads Gilbert  i Tromsø utkommandert av partiet sitt som brødkjører, i sjølproletariseringens navn. Heldigvis for oss alle tok Gilbert etter hvert til vettet. Maria Tryti Vennerød kunne ha meldt seg for Røde Kors i Syria, jobbet som frivillig på sprøytebussen i Oslo eller tatt i et tak på fattighuset. Og ære være alle som gjør det. Men i stedet utnytter Vennerød aktivt sitt talent til å gjøre noe med det hun kan gjøre noe med, med de midlene hun, og bare hun, rår over.

Fem årstider er leilighetsdiktning, slik leilighetsdikting gjerne skal være: spontan, rå, rett fra kilden. En videreføring av dag-til-dag-prosjektet Ikkje direkte råka, gjennomført under rettssaken mot han som mange av oss fortsatt har problemer med å nevne ved navn.