Den ordløse magien, hvor ble den av?

Riksteatret, i samarbeid med Stemmerettsjubileet

Søstra mi
Av Hannah Helseth
På scenen: Gitte Witt, Hina Zaidi, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen og Zardasht Rad
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson
Lysdesign: Tobias Leira.
Dramaturg: Tine Thomassen.
Koreografisk assistanse: Marianne Kjærsund.
Koreografi, indisk dans: Richa Chandra.


Ei jente, minimalt påkledd, danser aleine i mørket, som flerres opp av rad på rad av flimrende lyskastere. Musikken pumper og pumper. Hun danser og danser, mens salen langsomt fylles opp. Hun heter Nora. Hun ligger med en ny gutt hver helg. Hun har en mistilpasset nerd av en bror og en dominerende mor som ikke skjønner en dritt.

På den andre siden av helvetesgapet befinner Sana seg. Løpet hennes er lagt. Hennes kommende mann er utpekt og heter Ahmed. Broren hennes, Samir, påser at det hele går riktig og dydig for seg.
To familier. To kulturer. To parallelle virkeligheter. Som møtes i det flerkulturelle Norge - og byr på en rekke sammenfiltringer, konflikter og dilemmaer. Sånn sett er Hannah Helseths dramatikerdebut godt forankret i tradisjonen, slik vi kjenner den fra for eksempel Romeo og Julie og Ronja Røverdatter.

Sosiolog og feminist
Hannah Helseth er egentlig sosiolog og en profilert feminist. For et par år siden ga hun ut den mye omtalte boka Generasjon Sex, en nærstudie av det voldsomme, seksualiserte presset ungdom i internettalderen utsettes - og utsetter seg – for. De vet alt om sex, legger ut utfordrende bilder av seg selv på deiligst.no og facebook, men vegrer seg for å dusje sammen etter gymtimen. De vet alt, og likevel ingenting. De har full kontroll, og plages av en voldsom usikkerhet.

”Søstra mi” er et bestillingsverk til Helseth fra Riksteatret i forbindelse med hundreårs-jubileet for innføringen av stemmerett for kvinner. Helseth selv trodde først at regissør Kjersti Horn hadde ringt feil person. Men hun sa ja, fordi hun her så en mulighet til å løfte hele problemstillingen ut av det akademiske feltet og nærmere den virkeligheten som hun jobber med, nærmere kroppen og det språkløse. ”Teateret er på sitt beste språkløs magi, hvor alt som ikke blir sagt er viktigere enn det som blir det”, skriver hun i programheftet.

Her ser det ut som alt har ligget til rette for teater med relevans: tematikken har utallige forbindelser til den virkeligheten vi befinner oss i. Det dramatiske stoffet ligger der, klart til bruk. Den ferske dramatikeren viser, gjennom ovenstående sitat, at hun har forstått hva teater på sitt beste kan være. Og regissør Kjersti Horn har tidligere vist at hun behersker det dokumentariske stoffet og uttrykket, ikke minst gjennom den minneverdige forestillingen ”Jeg var Fritz Moen”.

Uten moralisme
Det aktuelle temaet behandles uten moralisme og entydige svar. Skuespillerprestasjonene er til dels glimrende: Hovedrolleinnehaver Gitte Witt som Nora er sårbar og sterk, barnlig og voksen på samme tid. Hun spiller med hjertet utapå skjorta, som man sier i fotballverden. Ikke til forkleinelse for Hina Zaidi, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen og Zardasht Rad som alle gjør intense og troverdige framstillinger av sine rollefigurer. I Tine Thommassens dramaturgi har de enkelte elementene fått sin plass der de hører hjemme. Den åpne, minimalistiske scenografien utnyttes maksimalt, skaper romfølelse og fungerer dynamisk i samspill med lyset. Regien er stram, skarpskåren og byr på et usminka, ujålete uttrykk som kler innholdet. Forestillingen har potensial til å nå fram til og bidra til å bevisstgjøre mange av dem det gjelder. Og ikke minst: den skal på turné til en rekke steder bebodd av mennesker som har langt mindre erfaring med disse problemstillingene enn vi som bor i Oslo.
Så da er vel alt i orden? Her kan jeg avslutte anmeldelsen og trille terningen til en femmer?

70-tallskarikatur
Jeg skulle så gjerne. Men til tross for mange forsøk på å overbevise meg selv om noe annet kommer jeg ikke bort fra bildet av en flat 70-tallskarikatur av en forestilling. Det skar seg for meg allerede da Nora tok steget fra dansegulvet bort til mikrofonen for å forklare for meg at hun egentlig ikke er så lykkelig som hun ser ut som. Dette er et nokså gjennomgående, liksom Brecht-aktig, verfremdungsgrep som brukes av alle på scenen. Man trer ut av handlingen og kommenterer den, henvendt til publikum. Det gjøres kanskje av hensyn til den lite teatervante målgruppa. Og det kunne kanskje ha fungert dersom handlingen krevde noen forklaring. Men handlingen er svært tydelig og selvforklarende. Tversigjennom. Til tider overforklart til det parodiske. Noras mor er for eksempel karikert på en måte som man til og med på 70-tallet ville stilt spørsmål ved: Hun skjønner absolutt ingenting av sin egen datter og sønn, eller for den sakens skyld noesomhelst annet. Hun får hilse på Samir, som hun synes har et pussig navn, ”men det er jo så mange av dem”. Samir forteller at han jobber på et pizzeria, noe som får mora til å utbryte at ”jeg er veldig glad i utenlandsk mat, jeg spiser til og med hvitløk.” Selv i Namsos, hvor forestillingen har turnépremiere på torsdag, tror jeg man vil få problemer med å finne tenåringsmødre som ser på pizza og hvitløk som ”utenlandsk mat”, med mindre de mener det ironisk.

Slike utgåtte klisjeer kunne jeg ha levd med, dersom de ikke hadde vært så markant tilstedeværende i forestillingen. Det er synd, for rett som det er dukker det opp partier som det svinger av, med en rytmisk, dynamisk kommunikasjon mellom aktørene. Det fineste var likevel en av de få ordløse scenene hvor Nora ”suger” mikken mens Samir filmer det hele med sin smartphone. Også det kan sees som en klisjé, men kombinasjonen av det lydmessige og Gitte Witts tvetydige måte å gjøre det på gjorde det til en minneverdig scene. Så da må jeg spørre: Hvor ble det ellers av det Hannah Helseth kalte den ”ordløse magien”, den underteksten som mangler i det akademiske språket, men som ifølge henne skal være så enestående for teatret? Til tross for tilstrebet ambivalens og fravær av moralisme?

God idé?
- Vi har fått en ny dramatiker, det synes jeg vi skal klappe for, sa teatersjef Ellen Horn da hun sparket i gang paneldebatten på Litteraturhuset etterpå. Det tillater jeg meg å tvile på. Hannah Helseth gjør ikke bare et viktig forskningsarbeid. Hun formidler det også på en levende, innforstått måte, både når hun skriver og når hun snakker. Språket hennes, slik jeg har lest det og slik jeg opplevde det under debatten, inneholder nettopp mye av den dobbeltheten og poetiske underteksten som hun tilstrebet i ”Søstra mi", men som forsvant ett eller annet sted på veien fra forskningsformidling til teater.

Å be henne skrive et teaterstykke på basis av sin forskning var kan hende en god idé, men kanskje den burde ha inntatt sin plass i rekken av de mange gode idéene det aldri ble noe av. Kjersti Horn avslørte under ordskiftet at hun flere ganger i løpet av prosessen hadde vært i tvil om dette lot seg realisere. Men kanskje bordet fanget? Kanskje det innbakte løftet som lå i invitasjonen til Helseth og forpliktelsen til å lage en forestilling med utgangspunkt i hundreårs jubileet for kvinners stemmerett gjorde at man skulle komme i mål, koste hva det koste ville?

Men Riksteatret skal ha for sin vilje til scenisk behandling av et komplekst, vanskelig spørsmål. Og dersom ”Søstra mi” stimulerer noen der ute til å ta grep om eget liv, så har det hatt en verdi, uavhengig av hva jeg måtte mene.