Burlesk bibel

 
















Det Norske Teatret
Bibelen
Tekster fra Det gamle og Det nye testamente av Maria Tryti Vennerød, Terje Nordby, Sara Stridsberg, Eirik Fauske, Jose Saramago, Cecilie Løveid, Ari Behn, Stein Winge og Carl Morten Amundsen.

Med Bjørn Sundquist (Gud), Bernhard Ramstad (Abraham m.fl.), Frank Kjosås (Jesus/Isak m.fl.), Ingunn Øyen (Eva/Maria m.fl.) Ingeborg S. Raustøl (Maria frå Magdala) m.fl.

Oversettelse: Maria Tryti Vennerød og Ola E. Bø


Regissør: 
Stein Winge

Scenografi og kostymedesignar:
Tine Schwab

Dramaturg:
Carl Morten Amundsen

Videodesign: 
Torbjørn Ljunggren

Lysdesign: 
Øyvind Wangensteen

Komponist: 
Sigurd Nicolai Winge

Musikkansvarlig: 
Svenn Erik Kristoffersen

Koreografisk assistanse: 
Niklas Gundersen

Regiassistent: 
Anne Holtan

En liten kaotisk forsamling virrer omkring uten mål og mening. En stemme fra oven hviskeroper: ”Moses”. Ørkenvandringen er i gang.

Moses er en forvirra, stammende, stakkarslig sjel som har fått tildelt en oppgave han ikke skjønner noe av. Forvirringen blir ikke mindre av Guds uforutsigbarhet. Rett som det er viser han seg for flokken. Plutselig er han ikke der lenger. Han er rampete, sender dem krypterte meldinger og legger ut feller. Lucifer, Guds sorte skyggeengel, bebreider ham for dette og synes at Gud godt kunne ha gitt ham litt mer oppmerksomhet.

Timing
Det ser ut som perfekt timing, men handler nok mest om tilfeldigheter: Kort tid etter at vår muslimske kulturminister skjøt ned vinterens kulturdebatt med ordene: ”Norge har en kristen-humanistisk arv. Den bærer vi med oss videre”, smeller Det Norske Teatret til med en seks timers teatral versjon av Bibelen, likelig fordelt på det gamle og nye testamentet. At denne arven i stor grad er blitt til gjennom en blodig marsj som har etterlatt seg mange lik og ruiner ble aldri nevnt. Til gjengjeld forsøker ikke Det Norske Teatret å gjøre denne historien vakrere enn den er. Regissør Stein Winge er en mann for briste-eller-bære-anledninger. Det skal gjerne være stort og høylytt. Teatrets ambisjon er i denne sammenhengen intet mindre enn å ”vise hva vi er i stand til”, slik teatersjef Erik Ulfsby sier det. Som anmelder har jeg plikt til å nullstille meg så godt jeg kan foran hver forestilling. Likevel må jeg innrømme at et sånt utgangspunkt er nok til å vekke fordommene og skepsisen.
Teatret har da, i anledning hundreårs-jubileet sitt, heller ikke spart på noe. Originalverket er som kjent skrevet av mange forskjellige forfattere og slik er det også her, i hele 61 forskjellige scener som følger hverandre som perler på en snor. Det er blitt investert i forseggjort fysisk og digital scenografi, et lyd og musikkarbeid som får lov å leve sitt eget liv og et lag av aktører som får lov å spille på sine individuelle styrker.

Arafat
I løpet av noen få minutter hadde jeg helt glemt mine fordommer. I mange andre sammenhenger ville jeg nok ha reagert momentant på banaliteter av typen “Arafat?” som en israelsk soldat spør Noah om når han beretter om at han kommer fra fjellet Ararat. Helt siden oljeplattformene dukket opp på norske scener på 70-tallet har jeg synes at aktualisering av klassiske tekster har vært problematisk. Det blir veldig fort platt og overtydelig, noe det også flere ganger truet med å bli her. Men denne gangen plaget det meg ikke. Forestillingen er så full av rare opptrinn, så variert i bruken av virkemidler og skuespillteknikker og så generelt løsrevet fra tid og sted at den tåler sånne blødmer. Ja, kanskje den til og med trenger dem, slik Gud trenger Djevelen?

For det er her vi finner selve den innholdsmessige kjernen i dette lekne overflødighetshornet av en forestilling: Gud og Djevel, godt og ondt, sannhet og løgn følger hverandre som eneggete tvillinger. Den ene kan ikke leve uten den andre, noe som utgjør selve den tragiske, maktesløse og for den sakens skyld latterlige essensen ved den menneskelige og guddommelige tilværelsen. Du skal vandre i en endeløs ørken, bli utsatt for de mest absurde prøvelser som du møter ved å ta en rekke feil valg og derigjennom bekrefte din ufullkommenhet i all evighet. Dette er det som gjør deg til menneske - og du er nødt.

– Du har skapt oss så ufullkomne at vi alltid vil skuffe deg, sier Lucifer til Gud. Judas' svik var avtalt og ble foretatt etter ordre fra sjefen. Og når Gud forteller Jesus om alt det grusomme som skal skje, om inkvisisjon, heksebrenninger og krig, om at ”Røyken frå likbåla skal skugge for sola” repliserer Satan tørt: ”Eg kunne aldri ha funne på så mykje fælt”.

Dramaturgisk bragd
Det er ingen naturlov at såkalt lekenhet smitter. Det kan fort bli slitsomt for den som ser på. Men man kjenner igjen ekte glede når man ser den. Teatret har her ryddet plass for den ved å gi slipp på tvangen til å følge en bestemt oppskrift. Her er grove karikaturer, stiliserte fysiske øvelser, reinspikka realisme, gammeldags teatralitet, buskiskomedie og avantgardistisk videoscenografi om hverandre, uten å gjøre forestillingen til en postdramatisk klisjé. Å få så mange innbyrdes forskjellige scener til å henge sammen er dessuten en dramaturgisk bragd. Musikken og lydarbeidet inntar ingen ”naturlig”, noe som ofte vil si anonymisert, plass i helheten. Den lever derimot sitt eget liv som et aktivt element hele veien. Den som leter vil kunne finne assosiasjoner til Vegard Vinge og Ida Müller i den karikerte, burleske tilnærmingen til teksten og De Utvalgte i bruken av forseggjort videoscenografi. Men dette er ikke viktig i seg selv. Forestillingen står – eller for den sakens skyld svinger, bukter, vakler, velter og løper av gårde, trygt på egne bein.

Skuespillerne formelig bader i sine rollefigurer. Bjørn Sundquist som Gud, Jan Grønli som Lucifer, Sigve Bøe som Moses, Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Maria Magdalena og mange flere er djevelsk godt castet. Frank Kjosås tolker Jesus som en søt, kjønnsløs, naiv, korthåret guttunge som avleverer sine egne uttalelser til tider som en flink sitatmaskin. Som om det er noe han bare har lært, uten å forstå det. Det er godt levert, men jeg tillater meg likevel å etterlyse mer tyngde i figuren. Men kanskje det bare er jeg som henger fast i den langhåra, skjeggete, dyptfølende, vise, alvorlige Jesus…

Ring of fire
I den siste scenen blir han korsfestet til gulvet i et galehus, med tape. Etterpå, med hodet i Maria Magdalenas fang, ønsker han besøk av sin pappa. Som i sin tur gjør entré iført cowboyhatt og hvit dress, som en slags rancheier i midtvesten, mens han synger en av verdens vakreste sanger; ”Ring of fire” av June Carter Cash. Bjørn Sundquist synger refrenget slik: ”I went down to a burning ring of fire”. I den originale, riktige versjonen går den slik: ”I fell into a burning ring of fire”. Jeg verken ønsker eller kan forestille meg at denne lille, men fatale forandringen av teksten er et bevisst valg.
Bortsett fra det: Med Bibelen har Det Norske Teatret satset, våget og vunnet.

Scenekunst.no 06.02.13