Hvem snakker om revolusjon i dag?

Ikke de fordums revolusjonære, som er blitt parkert på det som er av sidelinjer, søppelfyllinger og gravsteder. Nei. Revolusjonen er flyttet inn på scenen, inn i den svarte firkanten.

”Vår tid domineres av en tilstand av tilbaketrekning.” Dette sa den nå avdøde poeten Eduardo Sanguineti, initiativtaker til partiet Rifondazione Comunistas seminar Kulturen, forandringens hjerte i Roma i 2006, til avisa Liberazione. Rifondazione Comunista, kommunistisk gjenskaping, vokste fram fra ruinene til det tradisjonsrike og mektige italienske kommunistpartiet PCI. Men i Berlusconis Italia er venstresida anonymisert og uten noen ordentlig strategi for å gjenvinne initiativet.

- Ordet revolusjon er sensurert. Ordet ”reform” er rappet av høyresiden, og med dette blir venstresiden stående igjen som konservativ, bakstreversk og nostalgisk, sa Sanguineti som altså likevel hadde en tro på avantgardekunstens potensial for politisk og sosial forandring.

Nødvendighet
Men et sted hvor ordet revolusjon er i ferd med å bli, ikke bare akseptert, men til og med erklært som en dyd av nødvendighet, er på de mindre, alternative scenene, inne i den svarte boksen (også får leserne ha meg unnskyldt at jeg ikke skriver så mye om Egypt eller Libya i denne omgangen).

Black Box Teater sin nylig avsluttete Marstrandfestival ble avholdt i revolusjonens tegn, på Antonin Artauds side, mot surrealist-dogmatikeren André Breton, som ville stille kunsten i revolusjonens tjeneste mens Artaud mente at kunsten i seg selv skulle være revolusjonær. Vi snakker altså om en åndelig revolusjon. ”You ́d better free your mind instead”, som John Lennon sang. Kunst som transcenderer, forandrer noe inni deg. Det er et ambisiøst program, slik alle programmer bør eller må være.

Revolusjonerende
Hvorvidt et scenekunstverk, på de premissene, fungerer revolusjonært eller revolusjonerende er det bortimot umulig å svare på. For hvordan kan vi vite helt sikkert om det fungerer slik. Og ikke minst: Hvordan kan vi vite at det IKKE gjør det?

Revolusjonen er altså ikke bare flyttet vekk fra gata og inn på scenen. Den er også flyttet vekk fra kollektivet og inn i hver enkelt av oss. Og likevel: Det er neppe spesiellt kontroversiellt å hevde at for eksempel Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden var et revolusjonært og revolusjonerende stykke scenekunst. Det har vi mange nok vitnesbyrd om til å kunne fastslå. Men fantes det i årets Marstrandprogram nok sprengstoff til å forsvare den revolusjonære programerklæringen, hvor beskjedent den enn var formulert? ("Bretons lyse dag eller Artauds svarte natt? Vi har valgt det siste. Det er så mye saklighet omkring oss likevel").

Sosiale medier
Den nordamerikanske teaterviteren Andrew Friedman hevdet på et seminar i tilknytning til festivalen at politisk teater nærmest er en umulighet, stilt opp mot de sosiale medienes kraft og effektivitet, jmfr revolusjonen i for eksempel Egypt. Til det er teater altfor langsomt. Den iransk-norske koreografen Hooman Sharifi hevdet på sin side det motsatte, at nettopp langsomheten gir teatret en fordel framfor det flyktige og overflatiske ved de sosiale mediene.

Jeg vil hevde at forestillingene til for eksempel Gisele Vienne, Henriette Pedersen, Andy Smith og Showcase Beat le Mot alle har dette revolusjonære potensialet - i likhet med all annen kunst. Muligheten er jo alltid til stede for at noe flytter seg inni noen der ute. La meg likevel trekke fram ett eksempel på bekostning av de andre mulige eksemplene på denne fantastisk velprogrammerte festivalen: Det kanadiske kompaniet STO Unions forestilling 7 Important Things, en forestilling som visstnok var nedlagt men likevel kom til Norge etter vedvarende masing fra teatersjef Per Ananiassen på Avant Garden i Trondheim.

Frisør
Den forteller historien om den 60 år gamle frisøren George Achesons (spilt av ham selv) livsvandring fra han som seksten år gammel blir kastet ut hjemmefra fordi han ikke ville klippe seg (!) gjennom hans deltakelse i 60-tallets hippiebevegelse, 70-tallets punkbevegelse og inn i 80-tallets kule livstrøtthet. Hele livet har han søkt etter en måte å leve på i et samfunn han ikke føler slektskap til. “Democracy never worked for me, nobody I ever voted for got in”, sier han et sted i løpet av forestillingen. Og nå har han endt opp i et streit liv med en streit jobb. Usynlig, alminnelig, middelaldrende.

Formmessig er dette veldig enkelt og nedstrippet. George blir intervjuet av regissør Nadia Ross. Hun er pågående, vil ha noe ut av ham. Han er lettere brydd. Ser ned, mumler. Innimellom får vi av og til se dokumentariske bilder og filmer og enkelte sceniske opptrinn, som bl.a. en merkelig dans, det George har endt opp med etter de siste 40 årene. Men vi ser ham aldri helt. Han er alltid litt bortvendt, sjenert, utilpass. Helt til siste scenen hvor intervjueren har fått nok og sier: ”OK, George, til slutt: Vis nå publikum det samme som jeg ser”. Hvorpå George ganske enkelt gjør det han ikke har gjort tidligere i forestillingen: Ser på publikum.

Sjokkerende
Denne enkle, lille handlingen var sjokkerende, ikke fordi George var spesiellt pen eller stygg eller interessant, men rett og slett fordi han gjorde det. Fordi han for første gang så oss publikummere inn i øynene.

Hva så vi da? Det må hver enkelt svare for, eller ikke. Det er den slags handlinger som gjør kunst til kunst. Det var en revolusjonær handling som rørte halvparten av publikum til tårer. Resten ventet til de kom hjem. Og noen griner fremdeles, bare de tenker på det.

Felles for alle revolusjonære handlinger er: Mot. At STO Union lot denne frisøren vende seg mot publikum i full tillit til at det fungerer, at det ikke ville framstå som pinlig, eller sentimentalt, er et uttrykk for det motet som er nødvendig for å skape kunst. 

Scenekunst.no 09.03.11