mandag 14. juli 2014

Historien om historien




















80 millioner bilder, Norsk kulturhistorisk fotografi 1855-2005, Jonas Ekeberg - Harald Østgaard Lund (red). Forlaget Press


I noen år i min barndom bodde jeg i en liten fransk landsby ved foten av Jurafjellene. Der bodde det ca 500 mennesker, hovedsakelig bønder. Stedet hadde skole, kirke, postkontor, hotell og vindestilleri. Hver søndag spilte landsbyens eldre herrer boules på en liten bane ved torget. Og hver vår ankom en sigøynerkaravane med sine boder, lykkehjul, skytebane og karussel. I noen dager satte de landsbylivet på hodet før de reiste videre. En gang i året var det landsbyfest. Da ble de alpeluekledde veteranene fra kolonikrigen i Algerie hedret med medaljer og Marseillaisen ble høytidelig avsunget til kompet fra et sprukkent hornorkester. 

I et stort gammelt murhus bodde en eldre herre ved navn Temnomeroff. Han var av russisk adelsslekt og hadde rømt Russland under revolusjonen. Veggene i stua var fulle av gamle familiebilder og jakttrofeer. I kjelleren hang det sabler på veggene og det sto rustninger oppstilt i hjørnene. Alt dette virket som fluepapir på landsbyens gutter, og for oss sto døra hans alltid åpen (det viste seg etter hvert at mannen var glad i unge gutter på den litt spesielle måten, men det skjønte vi ikke før seinere og det kan være det samme nå. De spede forsøkene hans førte ikke til noe annet enn at besøkene hos den stakkars mannen tok en brå slutt).

Temnomeroff eide et ukjent antall fotoapparater av den gammeldagse sorten med belg. To av dem har jeg i en kasse på loftet. Han hadde også et mer moderne kamera som han kunne ta lysbilder med. Vi kledde oss ut som pirater og spilte Skatten på sjørøverøya. Monsieur Temnomeroff fotograferte. Deretter spilte vi inn replikkene på en gammel spolebåndopptaker og viste det hele for foreldrene våre i stua til den gamle mannen. I kjelleren hadde han også et ekte mørkerom med rødt lys. Der fikk jeg være med og se hvordan et bilde langsomt åpenbarte seg på det hvite arket. At det skulle være noe guddommelig ved det tenkte jeg ikke over før noen andre gjorde meg oppmerksom på det mange år seinere. Uansett ble jeg frelst av dette første besøket i et mørkerom.

Årene gikk. Vi flyttet hjem til Norge. Etter det oppsamlete resultatet av noen bursdager, juleaftener og sommerjobber ble jeg eier av et Pentax speilreflekskamera og noe enkelt mørkeromsutstyr som jeg monterte i et lite fuktig rom i kjelleren. Når alle andre hadde lagt seg sto jeg opp og listet meg ned i mørkerommet. Der sto jeg, natt etter natt, i det fuktige kjemikaliemørket og mante fram svart og hvitt og alt som lå mellom. Etter hvert antok huden min en blågrønn valør og rundt øynene så jeg ut som en pandabjørn. «Du er en sånn som ser trøtt ut når du er trøtt», sa ei klassevenninne, før hun tok meg i hånda, kledde av meg og la meg i senga. Etter det tok lidenskapen min en annen retning. I dag sitter jeg ved PCen i fullt dagslys og prøver å etterlikne, ved hjelp av Photoshop, de bildene jeg framkalte i et mørkt rom i kjelleren hos en russisk adelsmann i en avsides liten fransk landsby en gang for lenge siden.

Jeg hører med andre ord til de heldige som har opplevd enkelte viktige deler av fotohistorien på kroppen. I lys av det kjennes det absurd at det å knipse 300 bilder og å knipse ett i dag koster det samme. Men sånne følelser tar ikke produktivkreftene hensyn til, og godt er det. Det fins de som hevder at bøkene var bedre den gangen forfatteren ikke kunne flytte rundt på tekst på en skjerm men måtte skrive hele boka en gang til. Og noen hevder bildene var bedre den gangen fotografen bare hadde 1, 12, 24 eller 36 – og ikke 750 – muligheter til å ta det ultimate bildet.

Jeg vet ikke. Men boka «80 millioner bilder» gjør ingenting for å motbevise en sånn påstand.

Fra kunst til dokumentasjon og tilbake igjen
80 millioner er det omtrentlige antallet fotografier som finnes i offentlige og private arkiver og samlinger i Norge. Og alle er dermed potensielt bevaringsverdige. En liten del av dem er nå dokumentert i denne festen av en bok, som samtidig serverer flere nyskrevne, problematiserende tekster rundt bl.a. forholdet mellom fotografiet som kunst og som dokumentasjon og kulturhistorie. Den er satt sammen av Harald Østgaard Lund fra Nasjonalbiblioteket og Jonas Ekeberg fra Preus fotomuseum etter forslag fra arkivarer og samlere over hele Norge. Her fins bl.a.:
-Knivskarpe daguerrotypier av Trondheims bylandskap fra 1854 -Sophus Tromholts sameportretter fra 1883
-Forbryterbilder fra botsfengselet i Kristiania i 1897
-Fridtjof Nansens bilder fra den russiske hungersnøden i 1921 -Bilder av bergenske herrer og damer fra landsutstillingen i 1928 -Identitetskort fra den tyske okkupasjonen i 1942

-Politiets åstedsbilder fra 1948
-Bilder av lobotomering på Gaustad sykehus mellom 1957 og 1966
-Smakfullt lyssatte bilder av teknologiske dingser,
for eksempel et «Samtale-automatapparat» fra Oslo i 1956
-Dans på lokalet i Trøndelag i 1958
-Ahmad Faiz i sin fineste stas på besøk i Botanisk hage i Oslo 1976 -Romantiske bilder av oljeplattformer i solnedgang og høy sjø
-Et Se og Hør-bilde av Carl og Eli Hagen som demonstrerer likestilling i praksis hjemme på kjøkkenet
-Osv. osv.


Utvalget av bilder i dette verket utgjør, sammen med tekstene, et vendepunkt og en radikal utvidelse av tolkningen av den rollen fotografiet har hatt i vår historie. I mange år har vårt blikk på fotografiet vært preget av fotografenes mangeårige kamp for å få anerkjent verkene sine som kunst. Et sentralt premiss i boka er at den ensidige kunstfikseringen ofte fratar det enkelte bildet den sammenhengen det i utgangspunktet har opptrådt i. Øivind Storm Bjerke siterer i sitt essay Roland Barthes som karakteriserer kunstnerisk fotografi som «Et forsøk fra fotografenes side på å komme mellom motivet og fotografiet». Boka er derimot et forsøk på å orientere seg vekk fra det kunstneriske og over mot fotografiet på dets egne premisser, å reetablere fotografienes opprinnelige historie. Det gjøres dels ved å frata bildene sin enkeltstående verkstatus gjennom trofast hele veien å vise dem i serier, dels ved å fortelle historien om hver enkelt serie.

På den måten blir vi tatt med inn i det hemmelige bakrommet, på tidspunktet før fotografen eller redigereren eller fotosjefen tok den endelige beslutningen om hvilke bilder vi ikke fikk se. Og her er vi ved kjernen: De aller fleste fotografier befinner seg i utgangspunktet side ved side med andre fotografier av samme motiv. Hamsun-familien lot seg en gang avbilde i samlet flokk sittende utenfor den aldrende forfatterens bolig. Bildet ble distribuert til offentligheten og skulle antakelig vise en harmonisk familie som holdt sammen i medgang og motgang. Men ettertiden har vist at det finnes andre bilder tatt like før eller etter, under samme sesjon, som forteller en ganske annen historie. Den ungarske Bauhaus-professoren Laszlo Moholy-Nagys utsagn om at serien er «fotografiets logiske kulminasjon», får her sin logiske kulminasjon.

Utvider uttrykket
Men det interessante her er at nettopp gjennom å fjerne seg fra fotografiet som kunst presterer «80 millioner bilder» å utvide bildenes kunstneriske uttrykk. Ekeberg og Lund skriver: «Fotografiet skaper uventede forbindelser mellom det offisielle og det marginale. Og det gir estetiske opplevelser der den opprinnelige hensikten med bildet har vært en helt annen». Med dette grepet går de hele sirkelen rundt, tilbake til utgangspunktet, men på veien fra start til start har de plukket med seg en haug nye elementer som beriker vår oppfatning av bildene. Noe sånt: Først trodde vi det var kunst, så fikk vi vite at det ikke var det, det var tvert imot ren og skjær dokumentasjon som skulle brukes i bestemte – kanskje samfunnsnyttige – sammenhenger. Men til slutt viser det seg at det er kunst likevel, men på en annen måte enn vi trodde! Slik bidrar «80 millioner bilder» til å bygge bro mellom det kunstneriske og det kulturhistoriske.

Et eksempel her kan være Marcus Selmers bunadsbilder fra mellom 1860 og 1870. Hensikten har uten tvil vært å vise for samtiden og ettertiden hvordan norske nasjonaldrakter så ut. Kanskje fotograf Selmers utrettelige reising gjennom ti år med et tungt fotoapparat har vært en bevisst eller ubevisst del av nasjonsbyggingsprosjektet Norge? Dette vet vi ikke. Men når vi ser på bildene nå er det vanskelig å komme utenom modellene som bærer draktene. De ser rett inn i kameraet med gjennomborende blikk og overstråler i mange tilfeller de flotte draktene som de bærer.
Da øyelegen Lyder Borthen rundt 1890 fotograferte leprapasienter i medisinsk øyemed brøt han med tidligere praksis ved å gå veldig tett på motivene. Slik kommer personene bak sykdommen fram. Historikeren Sigurd Sandmo mener at Borthen kan ha hatt en skjult sosialpolitisk agenda da han gjorde det og gjennom det ha bidratt til at Stortinget i 1897 vedtok en en spesiell bevilgning til leprapasienter med øyekomplikasjoner.

En stor demonstrasjon på Youngstorget i Kristiania under jernbanestreiken i 1920 er, i likhet med flere andre demonstrasjoner i årene rundt den russiske revolusjonen, foreviget av Conrad M. Bringe. Lund og Ekeberg skriver: «Fotografiene viser en unison masse av mennesker som går inn for en felles sak. Her er ingen enkeltperson fremhevet som særlig betydningsfull (.....) Bilderetorikken og komposisjonen kretser i stedet rundt helheten, menneskemassen, som blir fremstilt som en organisk enhet som fyller gatene – og billedrammen.» Dette er selvfølgelig riktig observert. Likevel er det én person som tiltrekker seg oppmerksomhet på dette spesielle bildet. Han står midt i den enorme hattekledde folkemengden, som den eneste som snur seg i det øyeblikket bildet blir tatt. Hvem var han?

Et siste eksempel: Boka presenterer en rekke fascinerende fotografier som ble reddet ut av en container da Elektrisk Bureau avviklet driften mot slutten av 1980-tallet. Bildene framstiller bedriftens salgsobjekter på 30- og 50-tallet; en høyspenningssikring, et «samtale- automatapparat», telefonrørdeler og ikke minst: En «hornhøyttaler for bruk utendørs». Det er usedvanlig vakkert gjort av denne ukjente fotografen.

«Kunstfaglige vurderinger» = Gjerrighet
Øivind Storm Bjerke mener det er bekymringsverdig at de kulturhistoriske arkivene, bibliotekene og museene er de som tar vare på denne arven mens kunstinstitusjonene står på sidelinja. Her sveiper vi kanskje innom et av den mye omtalte Frp-kodens kjernepunkter. Noen vil sikkert kalle kunstinstitusjonenes mangel på interesse for «kunstfaglige vurderinger», men egentlig handler det vel bare om en slags gjerrighet. Snobbene har gått seg fast i sin «verkorientering» og står igjen i veikanten iført lånte fjær mens de later som om det er hos dem det foregår. (Samtidig må jeg innrømme at det kjennes deilig med alt vi andre får ha i fred. Det er jo snart ingenting igjen. Vi som i den første ungdommen slukte Morgan Kane-bøker og gikk på B-filmkinoer fikk til vår store overraskelse vite en eller annen gang seint på 70-tallet at det var kunst. Og nå holder Ole Ivars, som det naturligste av verden, åpningskonsert på den nye Operaen.)

Så hva er det vi da står overfor? En oppløsning av kunstbegrepet? I tråd med fjernkontrollens snart uendelige muligheter til å styre kveldens tv-program, kan vi nå selv velge: Gå inn i museet, still deg foran et av politiets åstedsbilder som viser et kulehull i et vindu. Se det som en interessant dokumentasjon i svarthvitt. Ta et lite skritt til venstre, skakk litt på hodet og vips er det blitt kunst? Eller ikke. Eller noe annet. Eller alt på en gang.

Den avdøde forfatteren Georg Johannesen definerte vitenskap som å «benekte direkte sanseinntrykk». Dette eksemplifiserte han med Vettakollen vest i Oslo. Når vi ser på den ser vi ganske riktig en koll, altså en stor haug eller en bergtopp. Men geologene kan fortelle at denne kollen er hul. Med andre ord: Når vi går på Vettakollen går vi bokstavelig talt på et skall over et stort tomrom. Vitenskapelig sett er altså Vettakollen en dal!

«”80 millioner bilder” er med andre ord en kritisk fremstilling av et medium som ofte presenteres ukritisk; som en direkte kilde til kunnskap om fortiden,» skriver Lund og Ekeberg og fortsetter: «Vi vil vise at det ikke finnes en slik direkte sammenheng mellom det vi ser og det vi vet.»

Hva betyr det? Er det bare en annen måte å gjenta den gamle innsikten om at bilder ljuger? Nei. Og det er det som er denne bokas store styrke: Den viser at det finnes ingen slike enkle svar. Med ett slag åpner den fotohistorien på nytt. Alle bilder ljuger. Og ingen. Igjen blir jeg tvunget til å nullstille meg.

«80 millioner bilder» er et pionerarbeid som kommer til å trone som selve referanseverket for norsk fotohistorie i mange år framover. 

Kunstkritikk.no 31.10.08

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar